Isfjord Radio, Svalbard

Isfjord Radio, Svalbard

MIN TELEHISTORIE: Isfjord Radio på Svalbard ble anlagt i 1933. Under siste krig ble stasjonen jevnet med jorden etter bombardement fra de tyske krysserne "Scharnhorst" og "Tirpitz". Etter krigen ble stasjonen bygget opp igjen. Da SAS skulle starte en flyrute over Nordpolen i 1957, trengte de et sikkert samband til flyene. Staten hadde ikke budsjettert bygging av ny stasjon, så SAS måtte forskuttere. Stasjonen sto ferdig i august 1957, og SAS startet Nordpol-flyvningene i november. Selv kom jeg til Isfjord Radio i 1964, og trykker du "les mer", får du hele historien min:

Av Oddvar Ulvang

Jeg begynte min radiotelegrafistutdanning ved Marinens Sambandsskole på Karljohansvern i Horten i 1958. Utdanningen tok 15 måneder og med såvel militære som sivile eksamener. I tidsrommet 1959-1961 var jeg radiotelegrafist på to fregatter, en minelegger, en undervannsbåt og en landstasjon i Den Kgl. Norske Marine. Deretter mønstret jeg ut som radiooffiser i den norske handelsflåten, før jeg i 1963 gikk i land og ble telegrafist ved kystradiostasjoner og bakkeradiostasjoner i Telegrafverket. Jeg har også hatt to overvintringer som telegrafist og en som radiobestyrer ved Isfjord Radio, Svalbard.

 

Isfjord Radio anno 1933.

Isfjord radio ble opprettet i 1933 for kommunikasjon med handelsfartøy som hentet kull fra gruvene på Svalbard. I tillegg tok stasjonen værobservasjoner, som ble sendt til fastlandet på telegrafi. Isfjord Radio ble jevnet med jorden i september 1943, da de tyske krysserne «Scharnhorst» og «Tirpitz» bombarderte stasjonen under et besøk på Svalbard.

 

Gamle Isfjord Radio 1933

Slik så Isfjord Radio ut da den ble satt opp av Norges Svalbards- og Ishavsundersøkelser i 1933.

 

Isfjord Radio anno 1964

Isfjord Radio

Arbeidet med nye Isfjord Radio ble påbegynt høsten 1955, og hele bygningen var under tak høsten 1956. Stasjonsfløyen (til høyre i bildet) ble tatt i bruk samme høst, før åpningen av nordpolruta til SAS.  Arbeidet fortsatte våren 1957 med fullføring av hovedbygningen, og denne var ferdig til innflytting i slutten av oktober. Samlet grunnareal nær 700 kvm. Det var i alt 10 antennemaster rundt stasjonen, den høyeste på 64 meter. 8 mann fra Televerket betjente Isfjord Radio (i årene 1957-1961 drev Meteorologisk Institutt en radiosondestasjon på Isfjord Radio, og i disse årene var det tilsammen 12 mann på Kapp Linné). Isfjord Radio ble avfolket og fjernstyrt fra Longyearbyen i 1976. Senere solgte Telenor stasjonen, og den drives i dag som hotell. 

 

Oddvar 1965

Da jeg kom til Svalbard i 1964, var jeg en ung mann på 23 år. I dag er det ikke helt korrekt å bli avbildet med pipe i munnen, men jeg kan forsikre at tobakken for lengst er lagt bort (for 28 år siden).

 

Jeg ønsket å arbeide i arktiske strøk, og søkte meg derfor til Isfjord Radio. Den 4. juni 1964 dampet D/S ”Lyngen” ut fra Tromsø med kurs for Svalbard. Om bord var forfatteren av denne artikkelen på vei til sin første overvintring ved Isfjord Radio. Besetningen på stasjonen besto av åtte mann. Av disse var fem telegrafister, hvorav en var sjef for stasjonen; de andre var hhv. maskinist, stuert og kokk.

ds Lyngen

D/S «Lyngen» gikk i lokalfart i Troms om vinteren, men om sommeren gikk den med turister og overvintrere til og fra Svalbard. 

 

HEL-IsfjordDen gamle og nye stasjonen side ved side. Gammelstasjonen (til venstre i bildet) ble bygget etter andre verdenskrig, til erstatning for stasjonen de tyske slagskipene «Scharnhorst» og «Tirpitz» bombarderte og jevnet med jorden under et besøk på Svalbard i 1943. Nærmest i bildet ser vi kaianlegget, med kran og motorbåten på «øvre kai».

 

Isfjord Radio ble bygget opp igjen etter andre verdenskrig, og stasjonen ble betydelig modernisert med bl.a. nytt bygg og utstyr da flyselskapet SAS planla å fly over Nordpolen i 1957 for å korte ned flytiden fra Europa til vestkysten av USA og Fjerne Østen. Av sikkerhetsmessige grunner skulle flyene rapportere posisjonen sin hver hele time, og i tillegg skulle de informere at alt var normalt hver halvtime.

Oddvar m/isbjørn på Svalbard

Radiotelegrafist og «fangstmann»: Her er jeg tilbake på stasjonen med dagens fangst på sleden. Bedrifter krever i dag bruk av verneutstyr av ymse slag. Vårt verneutstyr var noen ex-tyske Mauser-gevær fra andre verdenskrig. Isbjørner  streifet i området, så vi hadde alltid gevær med når vi var ute på tur. I mørketiden hadde vi med gevær selv når vi matet hundene våre i hundegården, eller om vi av annen grunn beveget oss utenfor stasjonen.

 

I forbindelse med SAS sin planlagte Nordpol-rute, måtte enkelte nasjonalstater bygge ut bakkeradiostasjoner som flyene kunne kommunisere med. For å få dette til, måtte SAS i stor grad forskutere kostnadene for å få stasjonene på plass i god tid. Av hensyn til sikkerheten, var det viktig for SAS at flyene hadde god kommunikasjon med bakkestasjoner fra de tok av fra København og til de mellomlandet på flyplassen i Anchorage i Alaska. De skulle bruke flymaskiner av typen DC6, som var mye langsommere enn dagens rutefly.

 

HF-posisjon

Her kommuniserer jeg med et rutefly på vei over Nordpolen, og skriver samtidig posisjonen ned på skrivemaskinloggen.

 

Da jeg kom til Isfjord Radio i 1964, fløy moderne jetfly fra flyselskapene SAS, Lufthansa, KLM, Air France og Japan Airlines over Svalbard-området til og fra Anchorage, som ble brukt for mellomlanding på rutene til vestkysten av USA og Fjerne Østen. Kommunikasjonen med flytrafikken gikk greit, men vi samarbeidet også med andre stasjoner når det var nødvendig. Dette gjaldt særlig Søndre Strømfjord og Stasjon Nord på Grønland.

 

 Thiefental.jpg

Den østeriske gruveingeniøren og flygeren Alfred Thiefental lander foran stasjonen med sin selvbygde franske «Jodel». Han brukte å fly post ut til oss når Braathens SAFE hadde flyvninger til Longyearbyen. Denne gangen skulle han hente en skadet kokk inn til sykehuset i Longyearbyen. Forfatteren i midten med topplue.Starthjelp

En av de «innfødte» hjelper til med starten.

 

Sendere og frekvenser 

Den nye og moderne Isfjord Radio ble tatt i bruk høsten 1957, og SAS begynte de første flygningene i november samme år. Stasjonen var da utstyrt med kraftige 2.5 KW Wilcox-sendere, og opererte på frekvensene 2868, 5624 og 8913 KHz på telefoni. Stasjonen hadde også et fast telegrafisamband med Bodø Radio på langbølge og kortbølge, og med Svalbard Radio i Longyearbyen, Hopen Radio, Bjørnøya Radio, Jan Mayen Radio, handelsfartøy og Meteorologisk Institutt i Tromsø på frekvensen 438 KHz. I tillegg opererte vi på telefoni med ekspedisjoner og fiskefartøy på 2182 og 1736 KHz. Vi hadde også kontakt med Ny-Ålesund og Sveagruva i Van Mijenfjorden, og mottok bl.a. værobservasjoner som ble sendt videre til Tromsø.

Wicox-TX

Det ble brukt kraftige 2,5 Kw Wicox-sendere i kommunikasjon med polflyene.

 

I perioder med sterk nordlysaktivitet, kunne vi ha problemer med å få trafikken videre på kortbølge til Bodø Radio, som videreformidlet flyenes posisjonsrapporter til flykontrollen og flyselskapene, men takket være en kraftig telegrafisender på langbølge (276 KHz), gikk dette også greit. I tillegg til å kommunisere med skipstrafikk og flytrafikk, tok vi værobservasjoner hver 3dje time døgnet rundt. Disse ble sendt til Meteorologisk Institutt i Tromsø. Telegrafistene ved stasjonen gikk i en vaktordning med kvelds-, dag- og nattevakter.

 

Thiefental 

Isfjord Radio i måneskinn vinteren 1965. Fullmånen lyste godt opp i mørketida, og vi følte at vi nesten hadde «dagslys». Da var det fint å dra på tur med ski og hundespann.

 

Isolasjon

Hvordan var så livet ved en slik isolert stasjon? I sommerhalvåret hadde vi mye besøk av både forskningsekspedisjoner og turister som besøkte Svalbard. Stasjonen lå på Kapp Linné ytterst i Isfjorden, og med Ishavet som nærmeste nabo.

Her nytes finværet på dekket av "Nordsyssel"

«Nordsyssel» på vei til Isfjord Radio med fra høyre Samson Vik (presten i Longyearbyen), Tollef Landsverk (sysselmannen på Svalbard), telegrafbestyrer Trygve Øwre ved Svalbard Radio, undertegnede og Ragnfrid Øwre med barna Kjell og Ingun. Her koser vi oss i solskinnet på  fordekket

 

Nordsyssel

M/S «Nordsyssel» har ankret opp utenfor stasjonen. Den var vår sikre kontakt med omverdenen og var stadig innom stasjonen om sommeren med folk, post og last til oss.

 

Erik Bye og teamet

En dag kom «Nordsyssel» innom med et reportasjeteam fra NRK. Vi kjenner igjen Erik Bye,  sammen med fotograf Nybakken og producer Midtun.

 

Fiske i et vann på Gråhuken

NRK-teamet dro med «Nordsyssel» mot Kong Karls Land for å filme isbjørn, men på veien ble det tid til fiske i et vann på Gråhuken. Vi ser Erik Bye stående midt i båten og sysselmann Tollef Landsverk helt til høyre. De to andre er mannskap på «Nordsyssel», men husker dessverre ikke navnene. 

 

Svalbard-røye

Her er fangsten av fin Svalbard-røye.

 

Nordsyssel i isen

På grunn av isforholdene, kom vi ikke gjennom Hinlopenstredet til Kong Karls Land, som regnes som Svalbard-isbjørnens «hjemland».  «Nordsyssel» hadde en liten telegrafistasjon ombord, og på langturer som dette, var det vanlig at Isfjord Radio eller Svalbard Radio stilte med operatører. Jeg var så heldig å få være med, noe som betydde en fin avveksling fra rutinene på Kapp Linne.

 

Fra tønna

Erik Bye og producer Midtun speider etter isbjørn, og har tydeligvis sett noe fra sin plass i utkikstønna.

 

 

Havella2

Møte i Hinlopenstredet. Se isbjørnen som springer på isflaket mellom «Nordsyssel» og «Havella».

 

Båtodden

Tromsøskuta «Havella» var på Svalbard-tur med isbjørnjegere. Her har de skutt en isbjørn, som nå ligger i sjøen mellom båten og isflaket. Se måsene i høyre billedkant.

 

Havneforhold

Vi hadde ingen havn, så skip som kom med folk, proviant og post kunne ikke gå til kai, men måtte ankre opp og ekspederes av stasjonens motorbåt, som bar det flotte navnet ”Black Label”. Motorbåten ble også brukt til velferdsturer i området. Blant annet hadde vi turer til Longyearbyen med den.

Black Label

Motorbåten vår bar navnet til det kjente whiskey-merket «Black Label», og var et av stasjonens viktigste hjelpemiddel når det gjaldt å få i land folk og proviant, og ikke minst brev til og fra våre kjære på fastlandet.

 

Besøk fra "Norvarg"

Tromsø-skuta «Norvarg» er på cruise med italienere. De ankrer opp utenfor stasjonen, og vi henter passasjerene i land med «Black Label».

 

På tur med "Black Label"

Nå skal vi på tur med «Black Label», men står fast på bunnen. Da kan det være greit å ha med en lettbåt. Mange steder var det langgrunt og umulig å lande selv med motorbåten vår.

 

Kvitfisk

Vi var opptatt av vintermat til hundespannet vårt, og «Black Label» ble brukt til å jakte på sel og kobbe. Når anledningen bød seg, fanget vi også kvithval, eller kvitfisk som den også kalles.

 

Storkobbe

En storkobbe som denne, ga mye god mat til hundene våre. Sem (t.v) og Arnesen.

 

Om vinteren ble det langt mellom besøkene, særlig i de fire månedene fra november til mars, da det var mørkt både natt og dag. I den første perioden min ved stasjonen, årene 1964-1966, var det tillatt å skyte isbjørn. Vi hadde selvskudd i området rundt stasjonen og helt ned til Kapp Bjørseth. Det ble skutt åtte isbjørner i disse årene, og de ble fraktet til stasjonen for flåing. Skinnene ble så saltet i tønner og lagret til sommeren, da de ble fraktet til Tromsø for preparering. Vi var nesten daglig og sjekket selvskuddene, og dette gjorde at de som hadde frivakt var beskjeftiget i en periode hvor det ellers var lite fysisk aktivitet.

 

Isfdjord R sett fra stormasta 

Her har jeg klatret opp i den 64 m høye antennenmasten for å få et oversiktsbilde av stasjonen. Dette var en trekantmast uten stigetrinn. I dag ville jeg aldri ha klatret opp i masten for å ta bilder.

 

Hundespann 

Stasjonen hadde hundespann, og når solen begynte å gi oss litt dagslys, dro vi gjerne på turer med hundeslede. Hundene dro både den maten de selv skulle spise, og den maten og oppakningen vi mennesker trengte. Den 8. mars feiret folk i Longyearbyen at solen var kommet tilbake. Da var det vanlig at 2-3 mann fra Isfjord Radio dro til Longyearbyen med hundespann for å være med på feiringen. Turen tok normalt to dager om været var fint, men jeg var med på å bruke tre dager med to overnattinger ute, der vi grunnet dårlig vær måtte grave oss inn i snøskavler.

 

Arnesen og hundespann

Arnesen på tur med hundespannet vårt. Da jeg gjorde tjeneste på Isfjord Radio i 1964-1966, hadde vi ikke snøscooter, men var avhengig av at vi hadde gode polarhunder.

 

Bjørn Hopen v/Båtodden

Båtodden, en mils vei sør for stasjonen, og som dere ser har vi fått en isbjørn på hundesleden. Nå skal den fraktes til stasjonen for å flåes og saltes i tønne i påvente av skipningsmuligheter til Tromsø. Bjørn Hopen er fornøyd med fangsten.

 

Vårsolhytta
Vårsolhytta

Hundene i lenke utenfor Vårsolhytta (Camp Millar) ved innløpet til Bellsund.

 

Posten var viktig

Albatross

Albatross-fly fra Luftforsvarets stasjon på Andenes slapp sekker med post og aviser til oss.

 

I vinterhalvåret var radiosambandet vårt med nordpolflyvningene en kjærkommen avveksling fra de hverdagslige rutiner med værobservasjoner, mat og søvn. Den ene dagen var mer eller mindre lik den andre. Om lag en gang i måneden fikk vi besøk av Albatrossfly fra Luftforsvarets 330 skvadron på Andenes. De droppet sekker med post og aviser til oss.

Curtis C-46_Commando.jpg

En Curtis C-46. Det var denne flytypen Fred Olsen Flyselskap brukte på Svalbard-turene.

 

Et år skulle Fred. Olsens Flyselskap fly juleposten fra Tromsø til Longyearbyen. Underveis skulle de slippe ned posten til Bjørnøya Radio og Isfjord Radio, men det gikk ikke bedre enn at all posten vår ble sluppet ned over Bjørnøya, så den juleposten fikk vi ikke før om våren. Det må innrømmes at det ble en heller stusselig jul uten brev og julepresanger fra de kjære der hjemme.

 

Isfjord Radio i nordlys

Isfjord Radio under flammende nordlys. Når vi var ute i «instrumenthytta» (nærmest i bildet) hver tredje time og leste av målere, følte vi at isbjørner pustet oss i nakken. I mørketiden bar vi alltid gevær med oss når vi tok værobservasjoner, for vi så stadig bjørnespor rundt stasjonen.

 

Normalt var vi ikke forkjølt om vinteren, men hver gang vi fikk flyslipp, var ikke forkjølelsen langt unna. Vi diskuterte om vi skulle la postsekkene ligge ute i snøen en dag eller to for å ta livet av «baseluskene», men de fleste var så ivrig etter å lese hva deres kjære på fastlandet hadde skrevet at dette selvfølgelig var en uaktuell problemstilling.

Etter at brev var lest, møttes vi i messa. Der ble alle avisene sortert i bunker etter dato, og lest i riktig rekkefølge. Vi måtte få med oss de eldste nyhetene først, for så å følge utviklingen i de forskjellige sakene i nyhetsbildet fra dag til dag. Mellom hvert flydropp, fylte vi dagene med lesing, bordtennis, biljard, samt fremkalling og kopiering av film i mørkerommet vårt, for å nevne noe.

 

Messa LML

Det er godt å ligge på isbjørnskinnet og lese, synes unge Kjell Øwre, men stuert Osvald Jensen er litt skeptisk.

 

Oddvar med føttene på bordet på LML

Men noen må alltid være på vakt i radiostasjonen. Artikkelforfatteren i en rolig og avslappet situasjon. Men det kunne også til tider være svært travelt, særlig når nordpolsflygningene foregikk. Da skulle vi også ta værobservasjoner, som igjen skulle sendes på telegrafi til Værvarslinga for Nord-Norge i Tromsø.

 

Fritidssysler

Noen av besetningen var også radioamatører, og sto i kontakt med andre som hadde denne hobbyen. Svalbard er et eget „land“ i radioverden. Prefikset i kallesignalene våre begynte med JW, og når jeg var på luften med mitt kallesignal JW4FG, „kokte“ det på frekvensen av radioamatører fra hele verden som ønsket et nytt „land“ i loggboken sin.

Med siste båt fra fastlandet, før isen stengte skipstrafikken, fikk vi også 16 mm spillefilmer fra Velferdskontoret for handelsflåten. Om lørdagene forsøkte vi å snu litt på rutinene. Da hadde vi lunch i normal middagstid, og middag om kvelden. Da ble det gjerne servert saftig biff og rødvin. Og etterpå ble det en spennende film.

Oddvar/JW4FG på Isfjord Radio  

JW4FG: I mørketiden var det viktig å ha en hobby på frivaktene. Fra denne lille radiostasjonen på Kapp Linné, hadde jeg forbindelse med radioamatører over hele verden. Sender: Heathkit DX 100. Mottaker: National NC-183D.

 

Maten viktig

Når det gjaldt mat, hadde vi ingen nød. Kjøle- og fryserom var fulle av førsteklasses matvarer, men det er ikke til å stikke under en stol at vi kunne bli litt matleie. Vi var sugen på fersk mat, og spesielt egg sto høyt på ønskelisten. Når fuglene begynte å hekke tidlig om våren, var vi derfor ofte ute og hentet egg fra reirene. Når vi kom tilbake til stasjonen, måtte vi bruke vannprøver for å se om eggene var strøpne.

 

Julemiddag 1964

Julen betydde variasjon i menyen, og vi så frem til julemiddagen med stor forventning. Bildet viser fra venstre Gudmund Antonsen, Karl Arne Betten, Ingvald Kristoffersen, Erling Selnes, Osvald Jensen, undertegnede og helt til høyre Arnesen. Han var overvintrende hovedfagsstudent i jonosfærefysikk, som vinteren 1964-65 skulle drive forskning og skrive sin hovedfagsoppgave om aurora borealis – nordlyset.

 

Isfjord Radio

Etter middagen var det kaffe og «nogo attåt» i peisestua.

 

Det offisielle Norge

Elisabeth Schwigaard Selmer

Vi hadde også fra tid til annet besøk av det offisielle Norge. Her er det justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer som sammen med sysselmann Tollef Landsverk besøker stasjonen i 1965. Undertegnede er den unge mannen til høyre for ministeren og radiobestyrer Kåre Henriksen sitter til venstre.

IMG_0012.jpg

Justisministeren kom til Kapp Linne med et helikopter av typen Bel 47. Et annet helikopter avsamme type var uheldig og havarerte like etter avgang fra Isfjord Radio. Takket være pontongene landet det trygt i Isfjorden, og vi var raskt ute med «Black Label» og fikk sleper ombord. Så var det å få helikopteret opp i fjæra ved stasjonen for reparasjon.

 

Verk og Virke

Jeg sendte et selvlaget julekort til Telegrafverkets organ «Verk og Virke». Billedteksten lyder: «Isfjord Radio fotografert ved natt av telegrafist Oddvar Ulvang. Verk og Virke takker for julehilsenen, som går videre til alle våre lesere.» (Sakset fra julenummeret i 1964.)

 

Kapp Linne

Verdens nordligste bemannede lysfyr – Kapp Linne. Drift av fyret var en av stasjonspliktene.

 

Telegrafverket 100 år på Svalbard

Spitsbergen Radio anno 1911

Den norske stat anla Spitsbergen Radio på Finneset i Green Harbour (Grønfjorden) i 1911. Spitsbergen var den gang et såkalt «terra nullius», eller ingenmannsland. Staten bygde samtidig en stasjon i Nord-Norge, Ingøy Radio nær Hammerfest, som Spitsbergen Radio skulle kommunisere med. Den totale investeringen i dette sambandet var på 390.838,26 1911-kroner. Ved omrengning etter konsumprisindeksen, tilsvarer dette nær 21 mill. 2010-kroner. Et tankekors: Investeringen utgjorde nær 25% av Telegrafverkets samlede investeringer i Norge samme år.

Turistskip i Grønnfjorden på Svalbared 1911.jpg

For 100 år siden: Et tysk turistskip har ankret opp utenfor Spitsbergen Radio i Green Harbour (Grønfjorden). Bildet skal være tatt da stasjonen var ny i 1911. Vi ser at noen av turistene er kommet i land og vandrer i terrenget.

 

Bakgrunnen for denne investeringen var at amerikaneren J.M. Longyears selskap, Arctic Coal Company i Longyear City, både av sikkerhetsmessige og forretningsmessige grunner hadde behov for samband med omverdenen.  «Store Norske» overtok det amerikanske anlegget i 1916. Spitsbergen Radio skiftet navn til Svalbard Radio i 1925, samtidig som Norge ga øygruppen navnet Svalbard. I 1930 ble stasjonen flyttet til Longyearbyen. Denne flyttingen var nok en av grunnene til at Isfjord Radio ble bygget. Interesserte kan lese mer om dette i min hovedfagsoppgave (se oppgavetittelen nedenfor). Oppgaven kan man låne gjennom bibliotekene. Telemuseet i Oslo skal også ha oppgaven min i bokhylla.

 

Isfjord Radio i nyere tid

 

Isfjord i farger

Isfjord Radio med parabolantenner for satelittsamband til Norge, og med radiolinje til Longyearbyen, ga Svalbard et moderne telesamband til fastlandet.

 

 Isfjord R. i nyere tid

Den gamle æra med telegrafister og telegrafisamband er over. I dag drives stasjonen som et arktisk hotell, og da kan det være kjekt å tenke tilbake på tre års «hotellopphold» på Kapp Linne.

 

På gamle tomter.

Høsten 1999 var jeg på Svalbard for å drive feltarbeid i forbindelse med et hovedfagsstudium i historie ved Universitetet i Tromsø. Jeg tok embetseksamen høsten 2000, og hovedfagsoppgaven i cand. philol.-graden min heter „Telekommunikasjoner på Spitsbergen 1911-1935“. Det var interessant å komme tilbake og se Svalbard med litt andre øyne enn det jeg hadde gjordt i mine tre tidligere overvintringer. Dette gjaldt ikke minst å se stedet og vite historien rundt den første Spitsbergen Radio på Finneset i Grønfjorden, mens Spitsbergen ennå var ingenmannsland, men også å se Isfjord Radio i et historisk perspektiv.

Oddvar viser fremsiden av hovedfagsoppgaven sin.

Her holder jeg opp forsiden av hovedfagsoppgaven min på ca. 150 sider. Bildet er tatt i forbindelse med et intervjuv med «Helgeland Arbeiderblad» etter eksamen i 2000.

 

Da jeg skulle besøke Isfjord Radio høsten 1999 i forbindelse med hovedfagsoppgaven min om Den norske Stats etablering av radiotelegrafsamband til Spitsbergen i 1911, var stasjonen blitt et «Tele-hotell», og gjestfriheten var ikke slik jeg var vant til fra «forna dar». Jeg var nå en fattig student som ikke hadde råd til å bo i «herberget». Heldigvis fikk jeg låne ei lita hytte som Terje Bye (en tidligere maskinist ved stasjonen) hadde bygget under Grieg-fjellet, og herfra kunne jeg beskue mitt hjem gjennom tre lange overvintringer på avstand. Veteraner som forlot Svalbard for siste gang sa at de satte staven igjen. Da jeg denne gang forlot Kapp Linné, følte jeg det på samme måte.