Det står kvinner bakom alt.

Det tok tid før Telegrafverkets første pensjonistforening ble stiftet. Som på så mange andre felt var det en kvinne som i 1955 først fremmet forslag om å danne en pensjonistforening for Oslo Telefonanlegg i likhet med Jernbanens pensjonistforening, som hadde blitt stiftet 8 år tidligere. Og temmelig nøyaktig 2 år etter at Bjørg Haakonsen hadde fremmet sitt forslag om pensjonistforening, kunne formannen Max Nilsen ønske rundt 50 pensjonister velkommen til det aller første ordinære møte i Telegrafverkets pensjonistforening i Oslo den 18. oktober 1957. Fra jubileumsskriftet til 40-årsjubileet for Telepensjonistenes forening Oslo gjengir vi her Bestorps artikkel om hvordan det hele startet.

Telepensjonistenes forening Oslo
Det tok tid før Telegrafverkets første pensjonistforening ble stiftet, men slik gikk det til:
På driftsutvalgsmøte for Oslo telefonanlegg den 29. oktober 1955 refererte formannen, telefondirektør Leif Abrahamsen, under «Eventuelt» et brev fra utvalgsmedlem Bjørg Haakonsen som foreslo at «Telefonanleggets driftsutvalg skulle gi støtet til at Telefonanleggets pensjonistforening ble dannet» i likhet med Jernbanens pensjonistforening. Hun mente at det skulle være en forening ledet av pensjonistene selv, også økonomisk, men at Telefonanlegget stilte sin messe til disposisjon og støttet foreningen i den utstrekning det gikk an.
Til tross for at dette forslaget ble fremmet i en etat som nettopp dette året feiret sitt 100 års-jubileum, var det noe helt nytt og ukjent i Telegrafverket. Ja, forslaget var så nytt at utvalget nærmest mistet både munn og mæle bortsett fra Telegrafverkets første sosialsekretær Hirsch Gill, som gjestet dette møtet. Sosialsekretæren ville gjerne, som det heter i møtereferatet, «ha en nærmere redegjørelse om hvordan andre pensjonistforeninger greier seg økonomisk. Hun mente at det var bedre fagforeningen ordnet med dette, og at det var «vanskelig for Telegrafverket å gjøre noe i denne forbindelsen».
Men ungjenta Bjørg Haakonsen ga seg ikke så lett, og møtereferatet forteller at hun «lovet en nærmere redegjørelse på neste møte, men framholdt at hun i dette tilfelle tenkte bare på Telefonanlegget.
Med hensyn til fagorganisasjonene så aktiviserer de ikke pensjonistene, sa hun, de bare inviterer dem til fester etc. Hun sa videre at passivitet måtte vel være det som var pensjonistens fiende nr. 1, og at ideen om en pensjonistforening var et fremtidsprosjekt for alle!»
Etter flere undersøkelser med andre pensjonistforeninger, og flere møter, kom Bjørg Haakonsen med et konkret, detaljert forslag for dannelse av pensjonistforening. Ja visst så det lyst ut, og resultatet ble at driftsutvalget denne gang satte ned et utvalg til å arbeide videre med forslaget.
I slutten av oktober 1956 var utvalget ferdig med sitt arbeid og generalforsamling ble holdt 12 november 1956 der lover ble vedtatt. Derimot ble det ikke valgt noe styre. Grunnen til det var at forsamlingen syntes frammøte var for dårlig idet bare 25 av Telefonanleggets 100 pensjonister var til stede.
Pensjonistforeningen ved Oslo telefonanlegg holdt sitt neste møte 10. mai 1957. Bjørg Haakonsen som hadde tatt initiativet i driftsutvalget til dannelse av pensjonistforening for Oslo Telefonanlegg, innledet på møtet diskusjonen om utvidelse av foreningen til å dekke alle pensjonister i hele Telegrafverket innenfor Oslo-sektoren. Dette ble alle enige i.
Året 1957 er derfor blitt regnet som stiftelsesåret for Telegrafverkets Pensjonistforening i Oslo.
Og temmelig nøyaktig 2 år etter at Bjørg Haakonsen i driftsutvalget for Oslo telefonanlegg hadde fremmet sitt forslag om pensjonistforening, banket formannen Max Nilsen i bordet med sin blyant og ønsket rundt 50 pensjonister velkommen til det aller første ordinære møte i Telegrafverkets pensjonistforening i Oslo den 18. oktober 1957.
Pensjonistforeningens forkjempere hadde klart det som de faglige tjenestemannsorganisasjoner hadde slitt med i årevis uten resultat. Pensjonistforeningen ble ganske fort en forening for alle Telegrafverkets tjenestemenn i Oslo-området uten hensyn til hvilken stilling de hadde hatt og hvilken fagorganisasjon de sto tilsluttet.
Fra første stund ble likhetsprinsippet mellom kvinne og mann og mellom de forskjellige tjenestemannsgrupper søkt gjennomført. Alle ble dus – og alle andre titler enn pensjonist ble glemt! Flere menn kan nok ha gitt sitt besyv med når det gjelder farskapet til  Pensjonistforeningen, men at foreningen bare hadde en mor, er det overhodet ingen tvil om.
Ungjenta Bjørg Haakonsens utrettelige arbeid hadde båret frukt.
Og som Ibsen lar Peer Gynt si: «Det står kvinner bakom alt!»
Dette var et lite utdrag fra boken  «Telepensjonistenes forening Oslo 1957 – 1997», skrevet av Evert Bestorp etter oppfordring av daværende leder, Arne Kristensen, i forbindelse med 40-årsjubileumet.
Bjørg Haakonsen
Bjørg Haakonsen

På driftsutvalgsmøte for Oslo telefonanlegg den 29. oktober 1955 refererte formannen, telefondirektør Leif Abrahamsen, under «Eventuelt» et brev fra utvalgsmedlem Bjørg Haakonsen som foreslo at «Telefonanleggets driftsutvalg skulle gi støtet til at Telefonanleggets pensjonistforening ble dannet» i likhet med Jernbanens pensjonistforening. Hun mente at det skulle være en forening ledet av pensjonistene selv, også økonomisk, men at Telefonanlegget stilte sin messe til disposisjon og støttet foreningen i den utstrekning det gikk an.
Til tross for at dette forslaget ble fremmet i en etat som nettopp dette året feiret sitt 100 års-jubileum, var det noe helt nytt og ukjent i Telegrafverket. Ja, forslaget var så nytt at utvalget nærmest mistet både munn og mæle bortsett fra Telegrafverkets første sosialsekretær Hirsch Gill, som gjestet dette møtet. Sosialsekretæren ville gjerne, som det heter i møtereferatet, «ha en nærmere redegjørelse om hvordan andre pensjonistforeninger greier seg økonomisk. Hun mente at det var bedre fagforeningen ordnet med dette, og at det var «vanskelig for Telegrafverket å gjøre noe i denne forbindelsen».

Fra 5-årsjubiléet i 1962 i Messa i U2: Bjørg Johansen (tidl. Haakonsen) og Per Trulsen gledet pensjonistene med sketsjer, viser og historier, som de har gjort ved mange anledninger gjennom årenes løp.
Fra 5-årsjubiléet i 1962 i Messa i U2: Bjørg Johansen (tidl. Haakonsen) og Per Trulsen gledet pensjonistene med sketsjer, viser og historier, som de har gjort ved mange anledninger gjennom årenes løp.

Men ungjenta Bjørg Haakonsen ga seg ikke så lett, og møtereferatet forteller at hun «lovet en nærmere redegjørelse på neste møte, men framholdt at hun i dette tilfelle tenkte bare på Telefonanlegget.
Med hensyn til fagorganisasjonene så aktiviserer de ikke pensjonistene, sa hun, de bare inviterer dem til fester etc. Hun sa videre at passivitet måtte vel være det som var pensjonistens fiende nr. 1, og at ideen om en pensjonistforening var et fremtidsprosjekt for alle!»

Etter flere undersøkelser med andre pensjonistforeninger, og flere møter, kom Bjørg Haakonsen med et konkret, detaljert forslag for dannelse av pensjonistforening. Ja visst så det lyst ut, og resultatet ble at driftsutvalget denne gang satte ned et utvalg til å arbeide videre med forslaget.

I slutten av oktober 1956 var utvalget ferdig med sitt arbeid og generalforsamling ble holdt 12 november 1956 der lover ble vedtatt. Derimot ble det ikke valgt noe styre. Grunnen til det var at forsamlingen syntes frammøte var for dårlig idet bare 25 av Telefonanleggets 100 pensjonister var til stede.

Pensjonistforeningen ved Oslo telefonanlegg holdt sitt neste møte 10. mai 1957. Bjørg Haakonsen som hadde tatt initiativet i driftsutvalget til dannelse av pensjonistforening for Oslo Telefonanlegg, innledet på møtet diskusjonen om utvidelse av foreningen til å dekke alle pensjonister i hele Telegrafverket innenfor Oslo-sektoren. Dette ble alle enige i.

 

Fra 40-årsjubiléet i 1997 i Messa i U2: Bjørg Johansen var spesielt innbudt gjest, og kvitterte med "urframføring" av "Bursdagsvise for Telepensjonistenes forening Oslo", spesialskrevet for 40-årsdagen av ingen ringere enn "moderen" selv.
Fra 40-årsjubiléet i 1997 i Messa i U2: Bjørg Johansen var spesielt innbudt gjest, og kvitterte med «urframføring» av «Bursdagsvise for Telepensjonistenes forening Oslo», spesialskrevet for 40-årsdagen av ingen ringere enn «moderen» selv.

Året 1957 er derfor blitt regnet som stiftelsesåret for Telegrafverkets Pensjonistforening i Oslo.Og temmelig nøyaktig 2 år etter at Bjørg Haakonsen i driftsutvalget for Oslo telefonanlegg hadde fremmet sitt forslag om pensjonistforening, banket formannen Max Nilsen i bordet med sin blyant og ønsket rundt 50 pensjonister velkommen til det aller første ordinære møte i Telegrafverkets pensjonistforening i Oslo den 18. oktober 1957.

Pensjonistforeningens forkjempere hadde klart det som de faglige tjenestemannsorganisasjoner hadde slitt med i årevis uten resultat. Pensjonistforeningen ble ganske fort en forening for alle Telegrafverkets tjenestemenn i Oslo-området uten hensyn til hvilken stilling de hadde hatt og hvilken fagorganisasjon de sto tilsluttet.

Fra første stund ble likhetsprinsippet mellom kvinne og mann og mellom de forskjellige tjenestemannsgrupper søkt gjennomført. Alle ble dus – og alle andre titler enn pensjonist ble glemt! Flere menn kan nok ha gitt sitt besyv med når det gjelder farskapet til  Pensjonistforeningen, men at foreningen bare hadde en mor, er det overhodet ingen tvil om. Ungjenta Bjørg Haakonsens utrettelige arbeid hadde båret frukt.
Og som Ibsen lar Peer Gynt si: «Det står kvinner bakom alt!»

 

 

Dette var et lite utdrag fra boken  «Telepensjonistenes forening Oslo 1957 – 1997», skrevet av Evert Bestorp etter oppfordring av daværende leder, Arne Kristensen, i forbindelse med 40-årsjubileumet.