Reisebrev fra Telepensjonistene Bergen sin tur til Cornwall-Devon september 2016.

Reisebrev fra Telepensjonistene Bergen sin tur til Cornwall-Devon september 2016.

Tidlig lørdag morgen 17. september møttes 43 forventningsfulle Telepensjonister på Flesland.

Tekst og fotos:
Inger Asheim Vaagenes
Gunnar Larsen

 

17. september.

Turen gikk først med Norwegian til Gatwick flyplass utenfor London. Der ble vi møtt av vår meget dyktige guide på turen, Anne Knudsen Jones fra Norsk Tur. Etter passkontroll og henting av bagasje, geleidet hun oss ned og opp og ut fra flyplassen til en ventende buss med sjåfør Michael som fulgte oss på hele turen bortsett fra en dag da han i henhold til EU-regler måtte hvile.

Kursen ble satt sørvest over mot Devon-distriktet. Første stopp var i Salisbury hvor vi besøkte katedralen. Den ble påbegynt i 1220 og det tok 38 år å fullføre den. Spiret er det høyeste i Storbritannia og veier 6.500 tonn og er 123 meter høyt.  Inne i katedralen kunne vi se at tyngden av tårnet og spiret hadde ført til at konstruksjonen hadde bøyd seg litt. Katedralen er et av de beste eksempler på tidlig engelsk arkitektur. Den har verdens eldste mekaniske urverk som ennå er i bruk og som har tikket over 4,4 milliarder ganger!

I et eget rom oppbevares ett av fire eksemplar, som ennå eksisterer, av den originale Magna Carta fra 1215.

Glassmaleriene i vinduene var fantastiske. Bl.a. vindu for samvittighetsfanger med Jesus på korset som det sentrale motivet og med Amnesty Internationals stearinlys brennende. Katedralen har en moderne døpefont som ble laget til 750 års jubileet i 2008. Der var også kunstutstillinger. Der var flere frivillige guider i katedralen som mer enn gjerne delte sin kunnskap. Til tider så grundig at de måtte avbrytes da tiden vår var begrenset.

Salisbury Cathedral
Salisbury Cathedral

 

Etter besøket katedralen var det lunsj på «Red Lion». «Red Lion» ble i sin tid bygget som overnattingsted for arbeiderne som bygget katedralen.

Lunsj på «Red Lion»
Lunsj på «Red Lion»

 

Fra Salisbury drog vi videre til Stonehenge. Veien gikk gjennom frodige jordbruksområder med masse kyr og sauer. Fra Stonehenge Opplevelsessenter valgte noen å ta buss ut til steinene mens andre tok beina fatt og vandret mellom kyr og sauer. På grunn av slitasje på området fikk vi ikke komme helt inn til steinene, men kunne gå i en sirkel rundt dem. «Steingjerdet» ble bygget ca. 3100 år før Kristus.  Det er mange teorier om hva disse steinformasjonene har vært brukt til og siden ingen vet helt sikkert, er det lett å lage sin egen teori mens man vandrer rundt.

ber_stonehenge
Stonehenge

 

Vi forlot Stonehenge og turen gikk videre til Exeter og innsjekk på Royal Clarence Hotel der vi overnattet første natten. Rommene var små, gulvene skjeve, men sengene var romslige! Hotellet sies å være det første hotellet i England, der det er sentralt plassert ved siden av byens flotte katedral som er den mest kjente bygningen i byen. Exeter er en gammel by, og under hotellet er det funnet rester av et romersk bad.

ber_hotellet_vart_i_exeter
Hotellet vårt i Exeter

 

Det hadde vært en lang dag og etter en treretters middag som smakte godt, tok nok de fleste en tidlig kveld.


 

18. september i Agatha Christies fotspor.

Vi samlet oss utenfor hotellet og til tonene fra klokkespillet i katedralen vandret vi gatelangs med bagasjen på slep. Gaten der hotellet lå var så smal at bussen ikke fikk lov å kjøre inn.

Fra Exeter reiste vi videre mot Falmouth som var basen vår på resten av turen. På vegen besøkte vi Agatha Christies feriehus. Vår utmerkede sjåfør stablet bagasje og kjørte oss til Dartmouth som ligger ved elva Dart og er en idyllisk liten småby med mildt klima.

ber_fra_havnen_i_dartmouth
Fra havnen i Dartmouth

 

I Dartmouth gikk vi ombord i en elvebåt som tok oss til piren ved Greenway House, som Agatha Christies hus heter. Huset er omgitt av en stor park og fra piren vandret vi noen hundre meter gjennom nedre del av hagen opp til selve huset som ligger vakkert til med utsikt over elva Dart. Stedet drives i dag av National Trust, men huset står omtrent som da det var bebodd. For ikke å skape trengsel inne, ble vi sluppet inn i puljer. Inne var det flotte samlinger av bl.a. porselen og sølv som Agatha Christie samlet på sine mange reiser sammen med sin mann som var arkeolog. Agatha Christie skrev aldri når hun opphold seg på Greenway, men alle førsteutgavene av bøkene hennes var der.

ber_interior_fra_agatha_christies_hus_greenway
Interiør fra Agatha Christies hus «Greenway»

 

I Biblioteket var der et flott veggmaleri malt av en amerikansk soldat da huset ble brukt av det militære i forbindelse med D-dagen.

En tur i den vakre hagen med trær og blomster, fine stier med benker og utsikt over dalen og elva Dart hørte også med. Lunsj ble inntatt i kafeteriaen på området. Etter noen timer i huset og hagen ruslet vi ned til piren igjen for å ta båten tilbake til Dartmouth.

Nå fikk vi se den store forskjellen på høyvann og lavvann i området. Mens båten var i høyde med piren da vi kom, var det nå mange meter ned og mange båter både i Dittesham og Dartmouth stod langt inne på land.

ber_her_ma_fisketuren_planlegges_i_god_tid
Her må fisketuren planlegges i god tid

 

I Dartmouth ventet Michael på oss med bussen og turen gikk videre mot Falmouth. Vi kjørte gjennom Plymouth som historisk var en viktig havneby for utskiping av kobber, tinn, kinaleire (for porselen) og arsenikk. Plymouth har i dag den største operative marinebasen i Vest Europa.

Snart passerte vi brua over elva Tamar som er grensen mellom Devon og Cornwall. Vel framme i Falmouth sjekket vi inn på hotell Merchants Manor.  Etter at alle var vel installert, ble det servert tre retters middag i spisesalen. Maten var bra, men servering var ikke helt synkron så fisken var fortært før grønnsakene kom på bordet. Porsjonene av hovedretten var ikke overvettes store, men det var derimot dessertporsjonene. Til tross for litt surr med serveringen koste folk seg.

ber_hotellet_vart_i_falmouth
Hotellet vårt i Falmouth, Merchants Manor

 

19. september Falmouth og Trebah Gardens

Tredje dag hadde vi med en lokal engelsk guide (Lorna) i tillegg til Anne. Dagen startet med en rundtur i Falmouth.

Falmouth er en havneby og den har verdens tredje største naturlige havn. Flere oppdagelsesreiser har startet her. I dag er ikke skipsfart så viktig, turisme har overtatt som den viktigste næringsveien. Strendene i Falmouth er populære blant dykkere. Klimaet er subtropisk og det vokser palmer der. Den guidede turen viste oss bl.a. hvor vi kunne shoppe, ta båtturer og finne taxi på egen hånd. I båthavna vaiet det korniske flagget som er svart med hvitt kors.

Etter rundturen i byen gikk turen til Trebah Garden, en subtropisk hage anlagt for 175 år siden.

Vi startet vår rundtur i «Visitorsenter» der guidene ga oss et innblikk i Trebahs historie.

Cornwall har mange vakre hager og Trebah sies å være en av de vakreste. Da hagen ble anlagt var eieren nøye med plasseringen av trærne og han fikk gartnerne til å bygge et tårn som viste den endelige høyden på trærne og fra et vindu i huset, utstyrt med megafon og teleskop, dirigerte han gartnerne til han mente rette plantestedet var funnet.

ber_blomsterflor_i_trebah_gardens
Blomsterflor i Trebah Gardens

 

Under 2. verdenskrig ble stranden ved foten av Trebah Garden brukt til militære formål og 1. juni 1944 drog 7.500 amerikanske soldater fra denne stranden forbindelse med D-dagen. Det står minnestøtte over soldatene i hagen.

Fra 1961 til 1971 eide racerbilkjører og bildesigner Donald Healey hagen. Han rehabiliterte bl. a. stranden og bygget opp igjen båthuset.  Det står en minneplate over Healey i hagen.

I 1981 kjøpte major Hibberts og hans kone eiendommen Trebah og ble overtalt til å rehabilitere hagen. De skulle bruke tre år av sin pensjonisttilværelse på prosjektet, men rehabiliteringen tok et kvart århundre. For å finansiere rehabiliteringen ble hagen åpnet for publikum i 1987 og drives i dag av Trebah Garden Trust.

Hagen skal være en helårshage som er vakker hele året med vår-, sommer- og høstblomster. Om vinteren domineres hagen av blomstrende planter fra den sørlige halvkule og spektakulære «rekordtrær» enten høyest, størst omkrets eller eldst i Storbritannia.

Langs stiene var det vakre høstblomster, vi gikk gjennom portaler av forskjellige typer bambus. Noen som kunne vokse opp til 30 cm i høyden i løpet av en dag. Under skyggefulle bregner og gjennom tuneller av Gunnera som likner på kjemperabarbra og er i slekt med Tromsøpalmen. Planten visner/hogges ned om høsten og bladene beskytter røttene gjennom vinteren.  Der var flotte rabatter med Hortensia, blå og rosa. Fargen var avhengig av jordsmonnet på stedet. Det samme med Rhododendron og Asalea som riktignok ikke blomstret nå.

Stien fortsatte ned til stranden som de amerikanske soldatene drog ut fra, nå en stille og fredelig strand. På vegen tilbake passerte vi minnesmerket for soldatene. Det holdes fremdeles en årlig minnedag i hagen.

Tilbake i «Visitorsenter» var det tid for «Cream Tea», dvs. scones med syltetøy og krem pluss te, noe som er et «must» på besøk i Cornwall. Og det må gjøres riktig, syltetøyet først og krem på toppen. I Devon er det nemlig omvendt!

ber_kystveien_tilbake_fra_trebah_gardens
Kystveien tilbake fra Trebah Gardens for de spreke

 

Etter «Cream Tea» og souvenirshopping gikk turen tilbake til Falmouth. Noen busset mens andre gikk «The Coastal Path» tilbake. En fin tur spasertur på knappe tre timer langs toppen av klippene og med utsikt over havet og innseilingen til Falmouth.


 

20. september St. Ives – Land’s End – St. Michael’s Mount

Også denne dagen hadde vi med en lokal guide, Cilla, i tillegg til Anne. Turen gikk først mot  Land’s End og guiden fortalte om området vi kjørte gjennom. Historisk var tinn og kobberproduksjon viktige næringer i området, og vi så mange murpiper som vitnet om nedlagte gruver. Som et biprodukt av tinn- og kobberproduksjonen ble det også produsert arsenikk. Kanskje det inspirerte Agatha Christie i hennes forfatterskap?

Land’s End, et vakkert, men forblåst sted, er det vestligste punktet på det engelske fastlandet.  Landskapet består av høye granitt klipper, formet av vind og vær og ved foten bryter Atlanterhavet. Utsikten er upåklagelig og ifølge Cilla kan en på klare dager, se øygruppen Scillyøyene i sør. Det er store mengder sjøfugl i området og også delfiner og sel. På toppen av klippene er det anlagt turstier og med det fascinerende landskapet er det lett å forstå at Land’s End er et attraktivt turistmål.

ber_lands_end
Land’s End

 

Vi måtte videre, og fra Land’s End gikk turen til St. Ives. For at vi skulle få sett mer av naturen i Cornwall, valgte Anne å ikke kjøre motorvegen. Det ble en utfordring for stakkars sjåfør Michael som med en stor buss snirklet seg fram på veger som kunne måle seg med mange vestlandsveger. Her var det riktignok ikke tuneller i fjell, men «tuneller» av trær og overgrodde steingjerder som er karakteristiske for Cornwall. På turen kjørte vi over tunet på gården der vår guide Cilla vokste opp. Jordbruk og fiske er viktige næringer og i forsøk på å effektivisere driften i jordbruket, begynte de å rive de overgrodde steingjerdene og hekkene. Men i disse gjerdene og hekkene holdt både fugler og dyr til så av miljømessige hensyn ble det forbudt å rive dem. Cornwall regnes som en av de fattigste regionene i Storbritannia og mottar massiv støtte fra EU til infrastruktur. I dag er turisme den viktigste næringsvegen.

St. Ives er en koselig kystby med fire sandstrender og Storbritannias mildeste klima. Fra parkeringsplassen ovenfor byen hadde vi strålende utsikt over den gamle fiskerlandsbyen som nå er blitt en turistby med mange kunstgallerier og museum i tillegg til fine forhold for surfing og annet strandliv.

Tiden i byen var til egen disposisjon og fra parkeringsplassen tok vi «bybussen» ned til sentrum. Langs stranden var det mange koselige butikker og spisesteder. Dessverre hadde vi litt liten tid i byen så det var vanskelig å rekke både å spise, shoppe og utforske byen. De fleste valgte nok å spise, så dette ble dagen for «Fish and chips».

ber_gate_i_st_ives
Gate i St. Ives

 

Snart var det retur til parkeringsplassen der Michal ventet med bussen. Turen gikk videre til Marazion der de som ville kunne gå over til øya St. Michael’s Mount som er en tidevanns øy, forbundet med fastlandet via en gangvei når det er lavvann. På toppen av øya ligger et slott som er bolig for den lokale baronen, Lord St. Levan, og hans familie. Langs stranden bor det også en del folk som jobber på stedet. Slottets historie går langt tilbake, det kan ha vært et kloster her på 700 tallet. Deler av slottet er åpent for publikum og tilgangen administreres av National Trust. Fra sjøen og opp til toppen går det en nokså bratt gangvei omkranset av trær.  Dette er en gammel pilegrimsveg. Midtveis er det innfelt et hjerte i steinsettingen. Sagnet sier det tilhørte en kjempe som terroriserte landsbyen, men som ble lurt i en felle av en ung gutt fra Marazion og puttet i en brønn ved siden av stien. Her skal du visst nok kunne høre kjempens hjerte slå hvis du legger hånden på brystet ditt!

ber_pa_vei_til_st_michaels_mount
På vei til St. Michaels Mount

 

Fra toppen av øya var det flott utsikt. Rundt deler av slottet er det en mur med kanonstillinger som neppe brukes i dag. I slottet var det en rik samling av historiske gjenstander, og i «The Map Room» var der en modell av «The Mount» som familiens butler gjennom mange år, hadde bygget av sjampanjekorker. Der var også et tidevannsur som var nyttig når folk skulle beregne tid for å dra og komme tilbake fra en tur til fastlandet.

Fra «takterrassen» kunne vi se ned på hagene som var anlagt i skråningene ned mot havet og som er utformet slik at de tar seg like godt ut ovenfra som nedenfra.

Vi kom oss tilbake til fastlandet før floa tok oss og deretter trygt tilbake til hotellet.


 

21. september fridag eller Prideaux Place og Rick Stein gourmet-lunsj

Denne dagen var det en frivillig utflukt til Prideaux Place og Rick Steins Restaurant i Padstow.

Mange drog dit og noen valgte å ta en dag i og rundt Falmouth, noen dro på båttur, noen gikk seg en tur, noen shoppet, spiste litt og kanskje det til og med ble tid til en tur på pub?

De av oss som dro på utflukten, ca. 23 stk, tok først turen innom herregården Prideaux Place. Dette er en herregård som har vært i familien Prideaux’s eie siden 1592. Og som fremdeles beboes av familien. Eiendommen har vært benyttet til flere filmopptak. B. a. serien om Poldark som gikk på en av våre TV-kanaler for litt siden. Også flere av Rosamunde Pilchers romaner har vært filmet her. Før omvisningen i herregården ble det servert «cream tea» i partytelt på terrassen. Eiendommen er ganske stor og huser bl.a. en flokk med hjort som vi kunne se nederst på «plenen» foran huset. Det sies at så lenge hjorteflokken eksisterer skal familien bebo huset.

ber_cream_tea_pa_prideaux_place
Cream Tea på Prideaux Place

 

Etter omvisningen på Prideaux Place gikk turen videre til en liten landsby ved havet, Padstow. Der skulle vi spise gourmet-lunch på sjømatrestauranten til den berømte kokken Rick Stein. Han har bl.a.hatt flere matprogrammer på TV og eier flere restauranter og kafeer samt fish&chips shops rundt i England og litt også utenlands. Maten var aldeles nydelig, og serveringen helt upåklagelig. Vi fikk til og  med vår egen meny med telepensjonistenes logo trykket på. Valg mellom fem forretter, fem hovedretter og fem desserter. Sjømat selvsagt til forrett og hovedrett.  Et glass god hvitvin ble servert med maten. Hele måltidet ble avsluttet med kaffe/te og petit fours (bittesmå «snopekaker»).

 

 

Etter lunsjen ble det buss tilbake til hotellet der vi fikk middag om kvelden for dem som ikke fikk nok mat til lunsjen.


 

22. september gikk turen til Eden Project.

På vegen passerte vi Truro som er Cornwalls sørligste og eneste største by. Byen er administrasjonssenter i Cornwell.

Eden Project ligger i nærheten av byen St Austell. I området rundt pekte Anne ut noen «fjelltopper», «The Cornish Alps», dette er slagghauger fra utvinning av leire for produksjon av China porselen. Deler av jordsmonnet består av leire som inneholder oppsmuldret granitt som kunne vaskes ut og brukes til produksjon av porselen.  90% av massen som ble tatt ut var avfall, dette ble etter hvert til «fjell».

Eden Project begynte som en ide i hodet til en tidligere rockemusiker/-produsent, Tim Smit. Han ønsket å lage et ikon i forbindelse med tusenårskiftet  En miljøpark der folk kunne lære om plantelivet på jorden vår. Prosjektet ble designet på en serviett i en bar etter tre glass pils. I følge vår glimrende guide Anne, henger servietten i dag på Tims kontor.

ber_bionomene_i_eden_project
Bionomene i Eden Project

 

Framme i parken ble vi delt i to grupper med hver vår lokale guide og Anne som oversetter i den ene gruppen. Vi fikk en orientering om parken før vi startet rundturen på egen hånd.

Miljøparken ligger i et enormt krater etter en nedlagt leirgruve. Tim Smit og samarbeidspartnerne hans startet arbeidet i 1998 og parken åpnet i 2001. De første månedene ble prosjektet hemmet av striregn og deler av krateret ble oversvømt fordi den ligger 15 meter under havoverflaten. Guiden forsikret at i dag er det gode dreneringssystemer så det vil ikke skje igjen. Vannet gjenbrukes i parken.

I sidene på krateret snor det seg stier gjennom fine grønnsaksenger og trær fra den tempererte sonen. Der er også skulpturer av en svær bie og «The WEEE Man», en figur laget av gamle elektriske «dingser» som skal vise hvor mye slikt avfall en person kaster i løpet av livet.  Siste tilvekst i parken er et senter der det drives undervisning og holdes konserter.

Nederst i krateret er hovedattraksjonene, to gigantiske «bionomer», store kuleformede haller. De inneholder komplette økosystemer, den største har tropisk klima med bl.a.  vekster som kaffe, bananer og gummiplanter. Interessant, men det var litt stille, vi savnet litt mer fuglesang. Men varmt og fuktig var det der. Den andre bionomen som er litt mindre har subtropisk klima. Her var det bl.a. oliven, druer og ananas og også flere skulpturer. I følge vår guide kunne hele Tower og London plasseres inne i den største av bionomene. Så høyt var det under taket.

 

Etter rundturen var det tid for litt mat og drikke før vi samlet oss i bussen og drog tilbake til hotellet.


 

23. september Falmouth – Bergen

Så var dagen for hjemreise kommet. En uke går fort. I god tid før kl. ni hadde alle sjekket ut av Merchants Manor, hotellet som i sin tid hadde vært et herskapshus der ingen rom var like og noen trapper var bratte. Men hotellet hadde sjarm, stuene var koselige og etter hvert fant også alle ut hvordan vi fikk vann i dusjen! Servicen i spisesalen ble bedre etter iherdig innsats av vår alltid oppofrende Anne, middagsserveringen ble synkron og det ble påfyll av pålegg til frokost og rikelig med kaffe på bordene. Det er mulig betjeningen i spisesalen trodde de var invadert av vikinger igjen, om enn ikke med brynje og sverd, så i hvert fall med merkelige spisevaner!

Michael stablet kofferter igjen og etter en siste kaffekopp var vi i bussen. På vegen tok Anne oss gjennom England/Cornwalls historie bl.a. om vikingene. Solen skinte og vi kunne nyte det korniske landskapet en siste gang.  I Yeovil spiste vi god lunsj på en italiensk restaurant og etter lunsj og beinstrekk satte vi oss i bussen igjen. Turen gikk fortsatt greit, men også i England er det kø bl.a. på grunn av vegarbeid. Vi nærmet oss Gatwick og Gunnar Larsen takket guide Anne og sjåfør Michael for flott innsatts til beste for alle turdeltakerne, Roy Knag Jæger takket for turen og reisekomiteen for deres innsats og valg av tur, Aud Marcussen takket for hyggelig samvær, noe alle turdeltakerne samstemte i.

Tross omkjøringer på grunn av kø var vi framme på Gatwick i god tid, der sa vi farvel til trønderne som tok fly til Trondheim og Anne som fløy til Oslo. Resten kom oss på flyet til Bergen og skiltes på Flesland etter en fin tur.

 

Takk Cornwall for hyggelige dager, kanskje det blir flere! Takk for turen til guide/sjåfør, reisegruppe og turdeltakere!