Torgny 90 år – et unikum av en telepensjonist

Ikke akkurat overraskende at det var 90-årige Torgny Trondrud som tok ordet og underholdt sine pensjonistvenner med Alv Schiefloes fornøyelige skillingstrykk "Jens Pedersens kolde ben" på foreningens julemøte 2015

Torgny Trondrud

Torgny er på ingen måte noe typisk medlem i pensjonistforeningen. Han hadde vært pensjonist i 9 år da han 76 år gammel, i 2001 ble medlem i pensjonistforeningen. På en av sine mange turer i høyt tempo rundt Sognsvann, slik han fremdeles kan påtreffes, møtte han en tidligere kollega som anbefalte Torgny å bli med i pensjonistforeningen. Torgny fulgte denne anbefalingen, og heldigvis for oss var det Fornebuforeningen som fikk den nevnte kollegaens anbefaling. Med til sammen 36 års tjeneste i Televerket likelig fordelt på Teledirektoratet og Oslo distrikt, kunne nemlig Torgny like gjerne ha valgt Osloforeningen.

Torgnys barndomshjem i Åsgreina

Barndom og oppvekst
Som nummer 5 i en søskenflokk på 7 ble Torgny født den 1. oktober i 1925 i Nannestad kommune, nærmere bestemt i Åsgreina som ligger noen få kilometer vest for Gardermoen flyplass . Selv om Torgny vokste opp i en periode som var preget av arbeidsløshet og mangel på det meste, hadde Torgnys far en sikker jobb i Statens Veivesen. Dermed slapp Torgny og familien hans å oppleve den armoden som mange måtte tåle i Norge før krigen, ofte omtalt som «de harde trettiåra».

Ferdig med folkeskolen 14 år gammel i 1939 flyttet Torgny t.v. fra barndomshjemmet for å bli gårdsgutt hos onkelen.

Da krigen brøt ut og Torgny var konfirmert og ferdig med folkeskolen, fikk han jobb som gårdsgutt hos en onkel og tante som hadde gårdsbruk i Nannestad. Denne jobben hadde han i to-tre år. Antakelig ikke noe dumt sted å være når det ble krig og matmangel i landet. Torgny kunne imidlertid vanskelig se for seg en fremtid som gårdsgutt. Derfor skaffet han seg lærlingeplass på et beslektet område, nærmere bestemt på et gartneri i Bærum der han både arbeidet og bodde med kost og losji samtidig som han gikk på yrkesrettet kveldsskole slik alle lærlinger måtte gjøre på den tiden. Da det omtrent bare gjensto å avlegge fagprøve før svennebrevet var et faktum, hendte det imidlertid noe som skulle åpne en ny verden og endre Torgnys framtid for alltid.

Torgny t.h. på et 65 år gammelt bilde av den engelske jagerbomberen Mosquito
Torgny t.h. på et 65 år gammelt bilde av den engelske jagerbomberen Mosquito

Tre år i forsvaret
I 1947 ble Torgny innkalt til militærtjeneste i flyvåpenet med frammøte på Gardermoen. Der ble han testet av psykologer som fant ut at han var egnet for en teknisk militærtjeneste. Noen dager senere befant han seg på Kjevik flystasjon for å få opplæring som flyelektriker. Sjeldent har vel militære psykologer truffet så godt som i tilfellet Torgny. Glemt var både gartneriet, svenneprøven og fagbrevet. Nå var det elektrisitetslære, fysikk og elektronikk

Mosquitoens cockpit. I seter som det vi ser i nedre venstre hjørne, har Torgny tilbragt utallige timer med å finpusse elektronikken
Mosquitoens cockpit. I seter som det vi ser i nedre venstre hjørne, har Torgny tilbragt utallige timer med å finpusse elektronikken

anvendt på luftforsvarets fly som fikk hans fulle oppmerksomhet. Torgny hadde ikke fått nok av militæret da han var ferdig med den obligatoriske verneplikten. Kanskje var det fordi luftforsvaret inkludert Torgny ventet på å få levert 14 splitter nye Mosquito tomotors jagerbombere som skulle klargjøres og vedlikeholdes på Kjevik. Ikke vet vi, men faktum er at Torgny vervet seg og ble værende i flyvåpenet i 3 år. Da var han utlært flytekniker med befalsutdanning. Hvis Torgny skulle satset på en livslang karriere i forsvaret måtte det blitt som teknisk befal. Torgny har ingen god forklaring på hvorfor han da valgte å slutte i forsvaret. For oss som kjenner Torgny er det nærliggende å tro at han kanskje ikke ville følt seg vel i en lederposisjon i den kommandostrukturen militæret var tuftet på. Vi skal heller ikke se bort fra at det kan ha hatt en viss betydning at forsvaret kort tid etter anskaffelsen besluttet å bytte ut Torgnys hjertebarn, jagerbomberen Mosquito, med rene jagerfly.

FOR-Torgny1
Torgny på kontoret i U2 med pipa på plass i askebegeret, trolig i første halvdel av syttiårene.

Videre utdannelse og møte med Telegrafverket
Den sivile luftfarten som ennå ikke hadde fått noen særlig utbredelse på begynnelsen av femtitallet, ga små muligheter for en sivil framtid som flytekniker. Det nærmeste han kunne komme sitt fagfelt var en jobb som overkvalifisert bilelektriker, noe som da også Torgny var i de par-tre årene som nå fulgte. Men, allerede i 1953 begynte han på ingeniørstudiet på svakstrømlinjen ved Oslo Tekniske skole. Ferdig med studiet fikk han et engasjement på Fjernkabelkontoret i det som den gang het Telegrafstyret. Ett år senere ble han fast ansatt som tekniker samme sted. Der gikk han gradene og fikk etter hvert det fulle og hele driftsansvaret for Telegrafverkets fjernkabelnett. Alle som husker det rabalderet det ble i alle media når noen på sekstitallet klarte å grave over koaksialkabelen mellom Oslo og Bergen, vet hva slags uønsket oppmerksomhet driftssjefen for fjernkabelnettet ble utsatt for i den anledning. Kanskje var dette årsaken til at han i 1977 søkte seg over til en roligere tilværelse i Oslo distrikt der han fikk plan-, anleggs- og driftsansvaret for samband mellom sentralene i Oslo-området som i denne perioden ble oppgradert med koaksialkabel. Der var det ventelistene på telefon og mangel på summetone som hadde medienes oppmerksomhet. Brudd på en koaksialkabel mellom to sentraler gjorde ikke noe all verdens fra eller til i så måte, i hvert fall ikke nok til å ta nattesøvnen fra Torgny i de årene han hadde igjen før han ble pensjonert overingeniør i 1992.

Torgny som telepensjonist
Da Torgny, som nevnt innledningsvis, dukket opp i Fornebuforeningen som 76-åring i 2001 viste han ganske snart en usedvanlig evne til å se hvor en hjelpende hånd kunne trenges. Det tok derfor ikke lang tid før Torgny ble lagt merke til og valgt inn i arrangementskomiteen. Dette er ikke akkurat det fysisk letteste vervet man kan ha i foreningen. Snarere tvert imot, men det skremte ikke Torgny. Det er for eksempel ikke tall på alle de sekketrallene med rødvin han har trillet og slept fra Vinmonopolet på Steen og Strøm, over sebrastriper og rennesteiner i Prinsens gate, Tollbugata og Kongens gate på veien til møtelokalene i Kirkegt 9. Dessuten har arrangementskomiteen en jobb som i hovedsak må gjøres før, under og etter møtene der alle andre medlemmer kan nyte felleskapets gleder over veldekkede bord, som ingen har bidratt til i større grad enn akkurat Torgny. Ingen vet med hundre prosent sikkerhet hvor lenge han var medlem av arrangementskomiteen. Gamle protokoller tyder på at han var medlem av komiteen så tidlig som i 2003, og helt sikkert er det at han var medlem i 2005. Da han 87 år gammel i 2012 gikk inn i sitt antatt tiende år i komiteen var det bare han som var igjen av de som var medlemmer av komiteen i 2005.

Byens mest elegante dørvakt i ikke byens mest elegante strøk
Byens mest elegante dørvakt i ikke byens mest elegante strøk

Det kunne vært skrevet mye om Torgnys bidrag til fellesskapet på alle de områdene Fornebuforeningen har sin virksomhet. Som eksempel på dette skal vi imidlertid nøye oss med et sitat fra Fornebuforeningens Nettavis der Torgny for fire år siden fikk rosende omtale for sin innsats i Krokomiteen:

Når det etterlyses frivillige til en jobb som skal gjøres, er det i hvert fall alltid èn som melder seg, så sant Torgny er til stede. Slik har det vært i så mange år at det ikke lenger forbauser noen når Torgny opptrer i sine mange og ulike roller. Mange tror nok eksempelvis at han er medlem av krokomiteen siden han er fast dørvakt på krodagene. Det er han ikke. Det ser bare slik ut. Foreningen må ha en i døra som kan passe på at ikke uvedkommende slipper inn i bygningen, og når krokomiteen ikke er bemannet for denne oppgaven, er det selvfølgelig Torgny vi møter ute på fortauet.

FOR-Torgny5
Flott matros på flott båt

Torgny og parhesten Dag
Når vi fra Fornebuforeningens ståsted skal omtale «Torgny 90 år» kan vi ikke unngå å nevne hans parhest og pensjonistkollega Dag Føllesdal (85), en høyst spesiell telepensjonist også han, aktiv som han har vært helt opp til nå i styreverv og som foreningens ubestridte ekspert på «audiovisuelle hjelpemidler». Torgny og Dag har begge vært med på utallige reiser i regi av Turkomiteen. Når de også ble romkamerater på enkelte reiser, var det ikke til å unngå at det oppsto et nært vennskap mellom akkurat disse to.

Fullbefaren matros med kledelig skjeggstubb og antrekket i orden tar en velfortjent pust i bakken
Fullbefaren matros med kledelig skjeggstubb og antrekket i orden tar en velfortjent pust i bakken

Dag er eier av en stor seilbåt, nærmest en mindre havseiler på 29,5 fot. I tillegg til seil er båten utstyrt med en 13 hesters diesel hjelpemotor. Ellers har båten en stor lugar med to køyer, kart-bord, bysse og toalett. I båtens forpigg er det i tillegg to soveplasser for de ikke helt storvokste. Båten er med andre ord av den typen man både kan seile og bo i. For Torgny er alder ingen hindring for nye eventyr. I en alder av 85 år befant landkrabben Torgny seg således ganske snart til sjøs som førstereis matros med Dag som reder og skipper. Dette dreier seg ikke om dagsturer i solgangsbris selv om også det kan forekomme, men vanligvis om turer av en ukes varighet i nær sagt all slags vær. Seilingen har stort sett foregått i farvannet Arendal, Risør, Portør, Larkollen og Strømstad med seilas som delvis går over åpent hav i ytre Oslofjord og Skagerak. Riktig ille kunne det gått en gang de i ellers moderat vind, plutselig ble truffet av en kraftig kastevind som la båten over i en 45 graders krengning som slengte den uforberedte Torgny fra den ene siden av båten til den andre. Når vi vet at båten er 2,75 meter bred er det lett å forestille seg at matrosen fikk en medfart der han lett kunne ha skadet seg alvorlig. Det gjorde han heldigvis ikke, og da han hadde kommet til hektene igjen og fått smilet og humøret tilbake var han bare glad for at det gikk så bra som det gikk, for som han sa: «hvis jeg hadde blitt slengt over bord, ville jeg helt sikkert ikke overlevd». Da Dag repliserte at «det kanskje kunne vært et greit endelikt alderen tatt i betraktning», tok Torgny også dette med godt humør, og han var heller ikke helt uenig etter å ha tenkt seg om. Glad i sjøen som også han var blitt, var et endelikt i sjøen en varm sommerdag langt å foretrekke fremfor en iskald vinterdag i snødrevet på Strynefjellet, slik utfallet lett kunne ha blitt under en annen tur duoen hadde gitt seg ut på.

Torgny t.v. og Dag ser med fortvilelse på forfallet som preger det 100 år gamle Hendanes fyr som ligger på ei fjellhylle på sørvestspissen av Vågsøy Foto: Torunn Føllesdal Utnes
Torgny t.v. og Dag ser med fortvilelse på forfallet som preger det 100 år gamle Hendanes fyr som ligger på ei fjellhylle på sørvestspissen av Vågsøy
Foto: Torunn Føllesdal Utnes

Også kulturen skal ha sitt
Men, ved siden av pensjonistforeningen må Torgny ha noe interessant å gjøre også om vinteren. Det gjør han sammen med Dag, også det, på torskefiske med Kystkulturlaget i Vågsøy som ligger nordvest i Sogn og Fjordane fylke med Norskehavet og Stad som nærmeste nabo. Dette er langt fra noen fiskekonkurranse eller matauke. Nei, det Torgny og Dag gjør, er å bidra til å opprettholde gammel kystkultur som mannskap på garnfiske med en «femkeiping» som er en historisk betegnelse på en stor robåt med et mannskap på ti roere og en styrmann. Torskegarna settes innaskjærs fredag kveld og trekkes lørdag morgen. Fangsten er kanskje ikke så mye å skryte av, men det blir alltid nok til middagen på lørdagskvelden som for Torgny og Dag har blitt en årlig tradisjon de ikke vil være uten.

Det var under en biltur til Vågsøy det nesten hadde gått riktig galt for Torgny. Dag som kjørte så bare en hvit vegg da de kom ut av en tunnel på Strynefjell. I snøkavet skimtet han bare så vidt den ene av de brøytestikkene det helst skulle vært to av. Uten særlig betenkningstid måtte Dag velge side av brøytestikka, og valgte feil. Så langt var de imidlertid heldige etter som de slapp unna med et lite dramatisk møte med brøytekanten. Dramatisk ble det først da Torgny tok seg ut av bilen for å ta situasjonen i øyesyn. Da kom det en trailer ut av tunnelen der sjåføren tydeligvis ikke så stort mer enn det Dag hadde sett. I hvert fall så han ikke Torgny som så vidt kom seg unna. Denne nestenulykken på Strynefjellet forklarer jo langt på vei Dags betraktninger om Torgnys mulige endelikt på sjøen et halvår senere. Etter hendelsen på Strynefjellet har for øvrig turene til Vågsøy gått med tog til Bergen og hurtigbåt videre til Vågsøy.

Torgny i Sjømannsforeningen
Med attester fra Dag som dokumenterer 5 års fartstid, utvist sjømannskap og bidrag til bevaring av kystkulturen, har Torgny som 90-åring nå passert nåløyet til medlemskap i den eksklusive Oslo Sjømannsforening som i sin tur gir adgang til det lukkede og svært populære «utestedet» Sjømannsforeningen. Det sies at Torgny allerede har gjort seg positivt bemerket også der.
Ikke verst alderen tatt i betraktning, for å bruke Dags måte å uttrykke det på.

(NB: Alle bildene er klikkbare for større bilder. Klikk på krysset i øvre høyre hjørnet for å lukke bildene)

Harald Pedersen