I desember har vi adventstiden. Det latinske adventus betyr ankomst, og er betegnelsen på ventetiden for Jesu komme i julen. Den begynner fire søndager før jul og varer fram til julaften. I de katolske land er advent en botstid med faste, som i tidligere tider begynte med Mortensmesse. Før var det skikk at man ikke skulle danse og more seg i adventstiden.

Adventssøndagene gir en forsmak på julen. Da kommer familien sammen og tenner adventslysene, alt etter hvilken søndag det er. Mange steder holder man ennå gamle tradisjoner i hevd, f.eks. med høytlesning av julefortellinger o.l.

Bruken av adventskrans oppsto i Tyskland i 1830-årene, etter en idé av indremisjonens grunnlegger Johann Heinrich Wichern, hvor de gamle julesymbolene – eviggrønne vekster og lys – er forenet i en ring. Opprinnelig brukte man røde bånd, som er livets farge på kransene, men i dag finner vi også andre fargekombinasjoner, f. eks lilla bånd som er den liturgiske fargen for adventstiden.

Inger Hagerups vakre dikt om adventslysene setter denne tidene i det rette perspektiv.

Adventslysene

Så tenner vi et lys i kveld
vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv
og oss som er tilstede.
Så tenner vi et lys i kveld,
vi tenner det for glede.

Så tenner vi to lys i kveld,
to lys for håp og glede.
De står og skinner for seg selv
og oss som er tilstede.
Så tenner vi to lys i kveld,
to lys for håp og glede.

Så tenner vi tre lys i kveld
for lengsel, håp og glede.
De står og skinner for seg selv
og oss som er tilstede.
Så tenner vi tre lys i kveld,
for lengsel, håp og glede.

Vi tenner fire lys i kveld
og lar dem brenne ned
for lengsel, glede, håp og fred,
men mest allikevel
for fred på denne lille jord
der menneskene bor.