Brev og rikstelefon når jeg var nesten fem.                   

Brev
Hvem har ødelagt og rabla på alle brevarka mine, var ofte starten da pappa satte seg ned for å skrive brev til bestemor og bestefar i Stavanger. Jeg, som da bare var nesten 5, fikk sikkert hele skylda for å ha brukt opp og rabla på alle brevarka, selv om jeg bare hadde tegna på dem. Vi hadde jo ikke noen andre ark som jeg kunne tegne på.
Pappa, som var fra Stavanger, var veldig flink til å skrive brev til bestemor og bestefar og jeg har nok senere forstått at han savnet byen, vennene, familien og ikke minst den litt rare måten jeg syntes de snakka på.
Pappa var veldig nøye med det han skrev og kladda derfor alltid breva før de ble diskutert med mamma. Det var forresten mamma som oppfant det som ble putta inn mellom kommane i de setningene som pappa hadde skrevet. Jeg var ganske stolt av mamma som oppfant det som senere ble kalt innskutte bisetninger.
Når diskusjonen om innholdet og plassering av alle kommane var ferdig, tok pappa frem blekk, trekkpapir, penneskaft, og pennesplitt for å skrive brevet med den kjempeflotte håndskriften sin. Håndskriften var så rund og fin at jeg var helt sikker på han brukte denne hemmelige røverskriften bare for at ingen andre enn bestemor og bestefar skulle kunne lese breva.

Jeg har bare gode minner til de kveldene pappa og mamma skrev brev til Stavanger, bortsett fra en kveld da pappa skulle skrive brev til en sjømann som sikkert var helt på den andre siden av globusen.
Slik brev måtte fraktes med fly og da måtte brevene være super lette. De måtte være så lette at både brevarka og konvolutten var laget av luft og derfor ble kalt luftpost.
Selv om jeg fortsatt bare var nesten 5 var det ikke vanskelig å forstå at det var veldig irriterende og ekkelt å skrive med penn og blekk på slike luftpapir.

Det var veldig forbudt å skrive adressen på konvolutten med røverskrift, fordi ikke alle postmennene kunne lese alle røverskriftene i verden. Adressen måtte derfor skrives med store barnebokstaver.
Dersom det hadde hent noe veldig spesielt, kunne det hende at vi hadde et lite bilde som ble lagt inn konvolutten sammen med brevet. Bildene var helt svarte og hvite fordi fargebildene ikke var helt oppfunnet den gang. Vi trengte heller ikke fargebilder, fordi det nesten ikke var farge på noe ting den gang, hvert fall ikke om vinteren.

Husker at pappa tok ut og la inn både brev og bilde i konvolutten mange mange ganger, helt sikkert fordi han gruet seg veldig for å slikke på det vonde konvoluttlimet. Når konvolutten var slikket og limt var det tid for å slikke på frimerkelimet som smakte nesten like ille. Forresten var det veldig rart at frimerker kostet penger når de het
fri-merke.
Det var vi ungene som fikk lov å forvandle et helt vanlig brev til et flott julebrev ved å klistre på julemerkene med nisse på. Etter hvert som jeg ble større sluttet jeg å tegne på pappas brevark, slik at han kunne kose seg med stavangerbrevene på helt blanke ark uten rabbel.

Like flink som pappa var til å skrive brev var bestefar flink til å svare på brev. Det var alltid store jubeler oppe i taket når det kom brev fra Stavanger. Da bestefar også hadde en veldig pen røverskrift, måtte pappa lese opp de tingene som også vi kunne høre.

Rikstelefon
Etter hvert ble brevskriving erstattet av at vi ringte med telefon. Det var ikke en vanlig telefon, men noe helt spesielt som het rikstelefon. Selv om telefonen ble oppfunnet for lenge lenge siden, var det ikke vanlig for vanlige folk å ringe til vanlige folk når jeg var nesten fem.
Fru Andersen bodde og jobbet på telefonsentralen på Sem. Fru Andersen var sikker verdens flinkeste dame, for alle sa at fru Andersen viste alt om alle og alt mellom himmel og jord og det var sikkert kjempe mye. Syntes egentlig veldig synd på fru Andersen som ikke fikk lov til å snakke med noen om noe fordi hun hadde en sykdom som het taushetsplikt, og den sykdommen kunne hun aldri bli kvitt.
Det verste var at hun hadde arvet sykdommen av moren sin som også jobbet på telefonsentralen. Dersom fru Andersen sa noe til noen kunne det spre seg veldig fort til alle som bodde på Sem, fordi sykdommen var veldig smittsom. Vi gikk derfor aldri julebukk til fru Andersen fordi vi ikke ville bli smittet av den fryktelige taushetsplikt sykdommen hennes. Noen mente faktisk at dersom fru Andersen sa noe til noen kunne det spre seg som ild i tørt gress, og det viste de som hadde vært med på halmbrenning, at var veldig farlig. Det var sikkert derfor vi hadde en egen liten brannstasjon og brannbrønn ved siden av telefonsentralen og ysteriet på Sem. Noe som nesten ingen viste var at de litt større gutta knabba og kutta opp brannslanger for å bruke det til pilkogger, som indianere på Sem brukte å ha pilene sine i. Heldigvis brant det ikke ofte på Sem.

Kan godt huske fru Andersen, som satt ved sentralbordet, eller det jeg mente var et piano, og at hun hadde store øreklokker på hode for ikke å høre hva folk snakket om i telefonen. Spesielt ved høgtider, som julen, var det viktig for oss i familien å høre den hyggelige og flotte stavangerdialekten fra bestemor og bestefar.
Helt enkelt var det ikke å ringe til bestemor og bestefar den gangen, fordi ingen av oss hadde telefon. Dagen før vi skulle ringe måtte mamma snakke med fru Andersen slik at hun kunne ringe til Føland, naboen til bestemor og bestefar i Kirkebakken, for å avtale en tid for når bestemor og bestefar måtte være klare ved rikstelefonen i nabohuset. Denne måten å ringe på ble kalt «tilsigelse» og kostet en del ekstra.

Kan huske at jeg tenkte at nabo Føland helt sikkert var en riking, som hadde både telefon og rikstelefon i huset sitt, han bestilte alltid drosjebil når han skulle noen sted og gikk alltid i dress. Jeg hørte de voksne snakket om at han hadde en veldig høy stilling på Rosenberg og tenkte derfor at han var kranfører fordi det var den høyeste jobben jeg viste.

Mamma, pappa, storebror, lillesøster og jeg måtte være på telefonsentrale i god tid slik at vi var klare i den lille gulmalte telefonboksen, ved siden av pianoet til fru Andersen, når den store rikstelefonen på veggen begynte å ringe. For at telefonboksen skulle være helt lydtett var det boret tusen millioner trillioner hull i veggene. Dette var for å lure lyden inn i disse hullene slik at lyden ikke fant veien ut til alle de andre som satt rett utenfor telefonboksen og venta på tur for å snakke i rikstelefonen.
Søstera mi og jeg ble løfte opp på den hylla som var beregnet for telefonkatalogen. Pappa og mamma måtte bøye seg litt ned slik at også broren min skulle høre. Kan huske at det ble veldig veldig trangt og varmt i den lille telefonboksen, men at det også var veldig spennende og rart. Det var så trangt at det ikke var plass til telefonkatalogen, så den måtte vi ta ut av telefonboksen mens vi snakket i rikstelefonen.
Husker godt den flotte katalogen som helt sikkert inneholdt navne på alle i hele verden som hadde telefon. Mamma forklarte at det var klippet noen hakk i alle arkene slik at det skulle bli enklere å finne frem til riktig navn. Å klippe alle disse hakkene i så mange kataloger må ha tatt kjempelang tid.

Vi hadde bestilt 3 av noe som het perioder, dvs. at vi kunne snakke hele tiden i til sammen
9 minutter. Så helt plutselig ringte det i rikstelefonen og vi kunne begynne å snakke og høre. For at ikke all lyden skulle gå rett inn og bli borte i hode til pappa, holdt han telefonrøret litt på skrå, slik at vi andre også kunne høre. Vi måtte snakke veldig høyt for å være helt sikre på at lyden skulle komme gjennom den lange ledningen og helt frem til Stavanger.

Jeg husket godt at det var så langt til Stavanger at toget brukte en dag og nesten en natt for å komme helt frem. Det var også sånn at det bare kunne være ett tog på skinnene mellom Sem og Stavanger samtidig for at de ikke skulle bli togkollisjon. Jeg syntes derfor det var veldig rart at den lyden vi snakket inn på Sem kom bort til Stavanger så fort som null komma null. Like rart var det også at det vi sa ikke kolliderte med det bestemor og bestefar sa i den andre enden, for alt snakket gikk jo seg på den samme kjempelangelange ledningen.
Den enkle forklaringen fra en voksen var at lyden gikk på strøm. Han som sa dette måtte være en tøysebukk som ikke viste at toget også gikk på strøm.

Kan ikke huske hva vi snakket om i rikstelefonen, men bare at vi måtte snakke og hyle hele tide i alle 3 periodene. Når det bare var 1 minutt igjen kom fru Andersen inn på samtalen og fortalte at tiden snart var ute. Da måtte vi alle skynde oss å rope «ha det bra» «hils alle» «god jul» om og om igjen hele tiden frem til samtalen ble brutt når fru Andersen dro ut stavangerpluggen fra pianoet sitt. Etterpå skulle fru Andersen ha papirpenger som betaling for at hun hadde koplet oss til de lange ledningene som gikk helt fra den gule boksen, gjennom pianoet, og helt bort til huset til Føland Kirkebakken i Stavanger.
Hele resten av kvelden og mange dager og uker etter kunne vi snakke om hva vi hadde snakket om og hva vi hadde hørt i løpet av de 9 hektiske minuttene i rikstelefonboksen hos fru Andersen.

God Jul.    

Godt Nytt År