Nita og Thomas Mathisen har gjennom mange år gledet byens innbyggere med sin sang og musikk.
Telepensjonistene i Bodø/Salten har stor glede av å ha disse kulturformidlere og gledespredere som medlemmer. Hun fra Vestbygda i Lødingen kommune, han fra Andenes. Begge vokst opp i familier med mye sang. Om det var musikken eller sjarmen – med kjærlighet ved første blikk – som førte dem sammen skal være uskrevet. Litt mer om det etter hvert.

Nita
Født: Vestbygda i Lødingen kommune kommune 7. august 1932. Eldst av tre søsken.
Todelt skole.
Gikk husmorskole (”Vandrekurs”) i Kjøllefjord.
Jobbet hos fiskekjøper Ytterstad i Lødingen.
Begynte på Tele/Post kantina i Bodø 1976

Thomas
Født: Andenes i Vesterålen 24. desember 1930
Realskole (privat skole i Harstad),
Handelsgymnasium i Mo og videre i Fredrikstad. Blåruss 1950.
Første jobb Kjøllefjord som regnskapsfører for byggefirma.
Ble etter hvert bestyrer for arbeidskontoret på Andenes.
Fikk i 1958  jobb ved fylkesarbeidskontoret i Bodø, og endte opp som fylkesarbeidssjef.

Kjærlighet ved første blikk
I ungdommen jobbet Nita hjemme hos «stor-fesk-kjøper» Ytterstad i Lødingen med barnepass og husarbeid. Ei jente fra Andenes, som forøvrig var nabo med Thomas, fikk også jobb hos Ytterstad og hun  ble god venn med Nita. I ferien ble Nita med venninna hjem til Andenes, og mens hun var der fikk jentene øye på Thomas utenfor nabohuset. Hva synes du om han der, sa venninna. ”Ja han der va fin, han der ska vi ha tak i!” var Nitas umiddelbare reaksjon.
Her kan du se og høre Thomas sin versjon:

 

Sjefsavgjørelse

Etter at de hadde funnet hverandre flyttet Nita til Kjøllefjord der Thomas hadde regnskapsjobb i et byggefirma. Mens de bodde her deltok hun på Norges kristelige ungdomsforbunds vandrekurs i husstell. Hvem vet, kanskje ble kokkekunsten en medvirkende årsak til deres livslange samliv?
Tomas på sin side hadde sportslig karrieretopp i Kjøllefjord IL, der han ble Kretsmester i 5. divisjon fotball !! I tillegg spilte han på revy og til dans, og det hendte vel at Nita ble litt lei av å sitte på scenekanten mens Thomas spilte på fest.
Det ble det endring på da arbeidskontoret på Andenes lyste ut ledig stilling i forbindelse med bygging av flyplass. Thomas fikk jobben og til Andenes bar det.
Amatørteateret på Andenes trengte musikere og Thomas var lett å be. Men de manglet bassist i orkesteret og da tok han sjefsavgjørelsen – han kjøpte kontrabass og lærte Nita det grunnleggende – det ble starten på Mathisen-orkesteret.

Bodø

Til Bodø kom ekteparet i 1958. Thomas hadde fått jobb som assistent ved fylkesarbeidskontoret i byen. I Bodø fikk de forøvrig leie rom hos Ruth Wensell, som mange telepensjonister kjenner som mangeårig vaktsjef på rikstelefonen.
Musikken tok de med seg og spilleoppdrag var det nok av. De spilte ved siden av jobb, på Sydvesten og andre restauranter i Bodø, mandag til torsdag 2030 – 2330. Medspillere var blant flere Jan Wist trommer, John Skålsvik, Tor Falch og Pål Mathisen (bror til Thomas) alle på gitar.
En av de første jobbene de hadde var da de spilte til dans på kafé Løvold. Der ble det stort oppstyr – et kvinnfolk som skulle spille kontrabass! De ble populære blant byens ungdom og snart fikk Mathisens orkester egen fanklubb. «Ni-To-Ma» ble navnet på klubben.
Kassettinnspilling ble det også. Utgitt av Hønsehuset lydstudio, der sønnen Rune var en av initiativtakerne. I tillegg var Nita i noen år medlem i Bodø Damekor. Og hadde det ikke vært for at hun måtte prioritere blant mange aktiviteter hadde hun sikkert sunget der fortsatt.
Da barna ble store nok fikk Nita seg jobb på kantina til Posten og Televerket ved Solparken. Her havnet hun i et godt arbeidsmiljø med gode kollegaer.  Nitas gode humør og hennes plystring fra kjøkkenet i kantina har nok gitt mang en post- og teleansatt en god start på arbeidsdagen!
Da Telenor flyttet til Jernbaneveien ble Nita med, og jobbet på den nye kantina frem til hun ble pensjonist.

Brann

I 1969 fikk de bygd sitt eget hus i Hyttebakken. Her bodde de med sine to barn, Trond Ståle og Rune, som begge fulgte i foreldrenes musikalske fotspor.
Etter noen år i det nye huset skulle de få oppleve dramatikk i flere akter. Huset brant!  Midt på svarteste vinteren, i et forrykende uvær. De mistet alt de eide, med unntak av noen smalfilmer som Thomas hadde tatt opp mens guttene var små.
Noen år senere, i 1994, ny brann. Som om de ikke hadde gjennomgått nok. På fineste sommerdagen fikk de på nytt besøk av «den røde hane». Også denne gangen mistet familien alt av materielle verdier.

Ett minne sitter spikret hos Nita – Thomas sine ord i en fortvilet situasjon for familien.  Utenfor huset, mens det brenner for andre gang.  Nita og Thomas, begge guttene med sine kjærester. I all håpløsheten holder han rundt familien: ”Ja men dokker – her står vi jo alle, fresk og fin, det hær ska vi klar ein gong tel”.

Nita forteller videre:  To av våre pensjonistvenner var nede på Volden denne dagen.  «Å herregud, æ trur det breinn i Hyttebakken» sa den eine. Den andre: «æ trur det hos han Mathisen.»  «Nei«, sier den første, «det går ikkje an, for der har det bruinne før!

Pensjonistrevy
Trekkspilleren og sangeren med kontrabassen har også gitt sitt bidrag til revymiljøet på Tusenhjemmet.
Pensjonistrevyen er blitt en institusjon i byens revybilde. Oppfinnsomhet, dristighet, frilynt språkbruk og komisk talent har preget revyene i mange år. Nita og Thomas har bidratt til og hatt mye moro i dette selskapet, noe bildene nederst på siden viser til fulle.

Sosialt engasjement
Sosialt engasjement og medmenneskelig omtanke var medvirkende årsak til at de ble medlemmer i Lions.
Thomas hadde i flere år en finger med i organiseringen av Lions fiskefestival. Dette årvisse arrangementet ble første gang  gjennomført i 1976 og  er en stang- og havfiskekonkurranse for både voksne og barn.
Thomas var også i en tiårsperiode aktiv som styremedlem i Pensjonistforbundet Nordland.
Da Domkirkens sangskole ble etablert i 1971 var Nita og Thomas blant initiativtakerne. Her ble ledervervet i foreldreforeningen ivaretatt av Mathisenfamilien i over 10 år.

Fortsatt aktive
Pensjonistene Nita og Thomas er fortsatt meget aktive. De spiller nå mest for pensjonister og i sosiale sammenhenger.  Det øves jevnt og trutt, selv om kontrabassen etterhvert er blitt noe tung å håndtere. Armene er ikke som i ungdommen, sier Nita.
Barn og barnebarn viderefører musikken. Som besteforeldre er de opptatt av sine etterkommere. Stiller selvfølgelig opp når Saltvern skolekorps har konsert.

Og vi som underholdes av sangen og musikken til jenta fra Vestbygda og gutten fra Andenes håper og tror at disse to i lang tid framover skal fortsette som kulturformidlere til alles glede.

 

Bildekavalkade