Kongens gate 21 (del 2)

Kongens gate 21 (del 2)

Artikkelen nedenfor er hentet fra tidligere distriktsdirektør i Oslo teledistrikt og æresmedlem i vår lokalforening – Evert Bestorp – sin telebiografi «OSLO-TELEFONEN 1880 – 1985».
Vi gjengir artikkelen i sin helhet:

Kongens gate 21

Det største og viktigste senter i Televerkets maskineri gjennom alle år, Kongens gate 21, nå mer kjent som Telekvartalet, kom i sentrum også figurlig allerede før det var blitt til.

Jonas Severin Rasmussen (1850 – 1905). Telegrafdirektør fra 1895 til 1905Telegrafdirektør Rasmussen, som klart hadde sett både nødvendigheten og betydningen av at Televerket skaffet seg et eget hus for Telegraf- og telefonvirksomheten, hadde i all hast i ”Jobbeåret” 1899 kjøpt en tomt på 600 kvm. (Kongens gate 21) for 420.000 kroner, men uheldigvis uten at Stortingets samtykke var innhentet på forhånd. Men statstelefonens store forkjemper, telegrafdirektør Rasmussen, hadde ikke bare ivrige tilhengere, men også pågående motstandere. Kjøpet av Kongens gate 21 ble da også et «nasjonalt tema» allerede før det kom opp i selve Stortinget. Pressen kastet seg over Rasmussen, og det samtidig som han også sto i ferd med å overta den private lokaltelefon i hovedstaden!

En artikkel i bladet «Farmand” 17. mars 1900 gir et bilde av saken og viser tonen som ble brukt mot Rasmussen. Noen «vær varsom»-plakat kan ikke ha eksistert den gang når man leser at «Telegrafdirektør Rasmussens egenmektige innkjøp av Kongens gate 21 er, når man betrakter saken fra et konstitusjonelt standpunkt, meget bedrøvelig. Det er sant som majoriteten i jernbanekomiteen sier, at det neppe ville være klokt å binde en regjering slik at den under ingen omstendigheter skulle få lov til å handle på egen hånd når den trodde å handle i det offentliges interesse og særegne forhold måtte berettige til en hurtig og selvstendig opptreden. Men særegne forhold av denne art forelå ikke den gang direktør Rasmussen den 24. april i fjor etter muntlig bemyndigelse av statsråd Nysom kjøpte gården nr 21 i Kongens gate, for Stortinget var på den tid samlet. Og så ivrig ettertraktet var neppe denne eiendom av spekulantene, hvor gale de også var, at man ikke skulle ha tid til med en halv dags varsel å sammenkalle Stortinget og etter dette bemyndigelse til kjøpe. Det er tydelig at direktøren og med ham statsråd Nysom har hatt på følelsen at Stortinget ikke ville ha gått med på handelen, og at man nettopp derfor valgte å opptre som skjedd er. Dette er farlig konstitusjonell praksis og vil bære sine frukter stikk imot den unnskyldende teori som komiteen fremsetter. For fremtidige regjeringer som virkelig føler ansvar, vil heretter være redde for å disponere på egen hånd, selv hvor skjellig grunn foreligger, for ikke å få skinnet av å følge direktør Rasmussens og statsråd Nysoms slette eksempel.
Men enda sørgeligere er det at jernbanekomiteens majoritet innbyr Stortinget til uten videre å strø sand på den begåtte ulovlighet. Man kan være viss på at dersom den skyldige regjering hadde tilhørt komiteens motstandere, ville majoriteten funnet frem de kraftigste argumenter for ansvar, riksrett og andre straffemidler, som kan anvendes på en regjering som begår grunnlovsbrudd. Og det sørgeligste av alt er at man dessverre må frykte at stortingsflertallet er så demoralisert at det vil følge vinket «for ikke å få regjeringsskifte i valgåret». I det lengste vil vi dog for Stortingets anseelse og det offentlige livs renhet, håpe at «Kan under omstendighetene passere» ikke må bli den utilfredsstillende avgjørelse av denne sak. Hvorledes det nå enn måtte gå, tror vi imidlertid at det inntrufne vil få gledelige finansielle følger, og at handelen, som i og for seg visstnok er dårlig, derved vil bli en av de beste forretninger som det norske folk har gjort. For den bør åpne Øynene på Stortingets medlemmer for hvilken ytterst farlig mann direktør Rasmussen er. Denne mann, som tillater seg slike streker og som forsvarer sitt kjøp med løse oppgaver i likhet med spekulasjonssvindlernes, han er det, i hvis hender man har holdt på å legge millioner på millioner av statskassens lånte penger til utvidelse av telefonnettet og innkjøp av de eksisterende abonnentnett. Det er en kjent sak at denne mann like fra sine skole- og studentdager  har vært en hensynsløs pågående ergjerrighet. Han har fått ordet for å være en fremragende dyktighet, mens hans hele ferd siden han ble telegrafdirektør, har vist at han er en administrativ umulighet og en lettsindig spiller med statens midler. Man har hittil trodd at planen om å gjøre telefonen i dette land til et statsmonopol, var Løvlands. Etter det nå passerte begynner man å innse at det er herr Rasmussen, som har brukt Løvland og ikke den siste som har puffet Rasmussen frem. Kan hr. Rasmussens impertinence og regjeringens svakhet overfor hans pågåenhet stoppe han på hans ville telefonjakt, ville Kongens gate 21 være godt kjøp, selv om eiendommen igjen måtte avhendes til under halv pris.»

Riss av tomteplassen for den nye telegrafbygningen.Da tomtesaken ble forelagt Stortinget 27. mars 1900, ble den debattert i to dager til ende før Stortinget med 63 mot 51 stemmer godkjente kjøpet. Stortingsreferatet fra debatten, som nær hadde endt med riksrett, fyller hele 105 trykte sider. Statsråd Nysom, som i pressen ble karakterisert «som den farligste og groveste grunnlovsforbryter siden 1814», slo allerede under innledning av maratondebatten fast at han var klar over det konstitusjonelle ansvar for kjøpet og at han under enhver omstendighet ville bære ansvaret i tilfelle Stortinget ikke kunne godkjenne kjøpet. Ja, statsråden hadde handlet under den forutsetning at han selv ville overta tomta som personlig eiendom hvis Stortinget nektet å godkjenne handelen. Statsminister Steen avsluttet sitt innlegg som siste taler den første debattdag slik:
«Hvis Stortinget, uten å gå til behandling og avgjørelse av sakens realitet, fatter den beslutning å oversende den til Odelstinget, så uttaler jeg på regjeringens vegne at den ikke kan akseptere en slik beslutning, men at den i det ser et uttrykk for at den savner Stortingets tillit, og selvfølgelig da vil handle deretter».

Og telegrafdirektøren fikk også sin attest, og det fra selveste Emil Stang (eks-statsminister) som fra Stortingets talerstol i debatten slynget ut at «Jeg siger, Stortinget er heldig at det ikke var slottet, som lå der på tomten. Telegrafdirektøren ville rimeligvis også ha revet ned slottet, hvis det hadde ligget der, og bygget en telegrafstasjon!»
Det var i høy grad gått politikk, for ikke å si partipolitikk i saken.

Endelig kunne anleggsarbeidet ta til. Bildet viser tomten etter Mariboegården (Prinsens gate 20).Da Stang avsluttet sitt innlegg der attesten til Rasmussen ble gitt, overtok stortingspresident Ullmann talerstolen. Deler av hans innlegg gir et godt bilde av sakens politiske side og hvorfor en slik sak, egentlig en fillesak, tok hele 2 dager av Stortingets tid og krefter. Da sakens oppstuss fikk negative virkninger for Televerket i mange år fordi både Televerket og departementet nok var for oppskremt til å bebygge tomta på mange år, er det fristende å ta med noe av Ullmans innlegg som fulgte etter Stangs. Ullmann sa bl. a.: «Denne sak skriver seg fra, at man i den på visse hold, søkte en anledning til å få det nåværende ministerium vekk, få det rekonstruert eller helt forandret, for at dette nye ministerium skulle utstede et nytt valgprogram med appell til velgerne – en sterk, utmerket, glimrende regjering i motsetning til den, vi nå har. Dermed begynte det i et innflytelsesrikt organ, og andre blad i Kristiania kom til det var jo utmerket å få alt dette spektakel opp nå like før valget! Så ble det sunget opp, således som vi vet, at der kan synges opp gjennom anonyme avisartikler. Så kommer saken inn for Stortinget under megen spenning, fulle gallerier, og den herre, som opptar minoritetens forslag, representanten fra Arendal, skjønt han i seg selv er en mann, som meget sjelden blander seg i de store politiske spørsmål, gjør gjeldende her i går, at denne sak må over til Odelstinget som har å behandle denne sak fra den konstitusjonelle side. Og der kan jo ikke være tale om annet enn at det som måtte gjøres, hvis det skulle være noen mening i det, måtte være at der fra Odelstinget skulle komme forslag om riksrett. Her er ikke tale om pekuniært ansvar – gården gir jo overskudd. Debatten i går begynte med at i Stortinget er man ikke innenfor den rette myndighetssfære. Vi skal over til Odelstinget, der er syndet konstitusjonelt. Vi hører grunnlovsbruddet klinge gjennom. Så hører vi den ene etter den andre og nå sist og sterkest hr. Stang fraskrive seg all mulig villighet til enten å styrte regjeringen eller å ha noesomhelst med det å gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende. Så er da stillingen blitt den, at istedenfor det storpolitiske nummer, som skulle styrte regjeringen, og som skulle tilføye Venstre denne store skade ved å stemple dets regjering som grunnlovsbryter, har vi fått hva? Vi har fått et foredrag, hvori den ærede representant fra Fredrikshald (Stang) har drevet det pinnehuggerarbeid, som han i atskillige år har drevet her i Stortinget, pinnehuggerarbeid med, om denne gård har den inntekt, og om den kan drives på den måte, hva der står i leiekontrakten, og om det er innført ditt eller datt i skjøtet o.s.v. Det er ikke populært her i Stortinget å tale latin, men likevel vil jeg tillate meg å sitere det berømte: «parturiunt montes, nascetur ridiculus mus». Det begynte svært stort, og hva ender det med? Det ender med at representanten fra Fredrikshald går i Kongens gate 21 opp gjennom alle etasjer og undersøker om der kan finnes noe småtteri å legge i veien for regjeringen. Jaja, det er en fordel. Men hva jeg må ta med i denne sak er følgende: Når representanten fra Fredrikshald i de sterkeste ord erklærer at han forsvarer grunnloven, og at det, som han må gjøre her ved sin stemmegivning, er å protestere mot en egenmektig, utenfor grunnloven liggende opptreden av den nåværende norske regjering, da vil jeg tillate meg å spørre den ærede representant fra Fredrikshald: Hva gjorde han i 1893 og 1894? Jeg vet utmerket godt, at de ting nå er glemt. Men da jeg satt og hørte på representanten, han, som dannet regjering i 1893, han, som tilrådde Kongen å sette et veto opp mot Stortingets lovlige beslutning i konsulatsaken, han, som gjorde hele begynnelsen til den unionelle elendighet, hvori vi nå er, vet å slutte seg sammen med de herrer på den andre siden av grensen om å få forhindret gjennomførelsen av vår konsulatsak – da jeg hørte den herre stå her og verge den norske grunnlov, fordi man av hensiktsmessighetshensyn har kjøpt inn en gård i Kristiania, så spurte jeg meg selv: Kan det virkelig gå an, at på denne måte skal altså i det norske konstitusjonelle liv kamelene slukes, men småmyggen siles, siles så omhyggelig, som representanten fra Fredrikshald i dag har stått og silt hvert eneste lite myggeben han kunne få fatt i? Nei, verge grunnloven. Det skal vi fra Venstre besørge! Vi setter ikke folk til å verge grunnloven, som har innført i vårt konstitusjonelle liv forsøk på å sette Stortingets bevilgningsmyndighet alldeles på porten ved å innføre bevilgningsveto. Jeg påstår at denne regjeringshandling ikke er vesenforskjellig fra den simpleste etterbevilgning på kr 200. Dertil kommer så selv om man ikke vil innrømme det den ting: Er det meningen med den parlamentarisme, som vi så mangfoldige år har kjempet for, at første gang i en betydningsfull sak, og det er nettopp det, som her er saken, at det er fordi den er så stor og lett overskuelig, lett å se på at første gang en regjering, som har Stortingets tillit, en regjering som vi har kjempet frem gjennom mange langsommelige og vanskelige kamper, gjør et eneste skritt av eget initiativ, så sier man til den: Nei, det er et grunnlovsbrudd, det har Dere ikke lov å gjøre, Dere har krenket Stortingets bevilgningsmyndighet? Ja, er det det som skal være parlamentarisme, at vi skal ha en regjering, som vi sier vi har tillit til, men som ikke i en sak som denne, i en forretningssak, et gårdkjøp, som er gjort i den beste hensikt for å gagne staten, skal ha den tilslutning hos oss at vi kan si: den ting approberer vi – hva er så en parlamentarisk regjering? Hva betyr da den ting at vi ønsker å få en regjering som er handledyktig og som tar initiativ istedenfor det vi hadde i minoritetsregjeringenes dager – en regjering som hverken hadde vår tillit eller som turde gjøre noe av frykt for det Storting, som sto straffende bak? Vi trodde at nettopp vårt offentlige liv skulle få ny fart og flukt, at vi istedenfor det gamle stortingsregjereri hadde en regjering som gikk i spissen, tok initiativet og styrte sakene slik at vi kunne slutte oss til den og ha tillit til den. Og så skal vi plutselig stoppe opp fordi det har reist seg et skrik, oppløftet i opposisjonsøyemed, oppløftet i valgøyemed!
Jeg kan ikke være med på det. For meg står det slik at det som er gjort ved denne handling, er noe som regjeringen har handlet rett i å gjøre. Det er fornuftig stell med offentlige midler.»

Det er med dagens øyne 85 år seinere både spennende og utrolig å lese i de gulnede stortingsreferater hva kjøpet av denne vesle tomtebiten egentlig stelte i stand av storm i presse og Storting. Forfatteren har tatt «stormen» med, ikke bare fordi «Kongens gate 21» skulle bli et senter i Oslo’s og hele landets telemaskineri, men også fordi denne vesle tomtebiten skapte politisk storm som vel aldri 600 kvadratmeter jord i dette land neppe før eller siden har gjort!

Når telegrafdirektør Rasmussen sikret seg Kongens gate 21, var det fordi han trengte denne tomta i tillegg til Revisjonsdepartementets tomt i Prinsens gate 20 for å kunne reise et skikkelig telehus. Tomterisset på neste side viser situasjonen. Det ble utarbeidet plan for oppføring av Telegraf- og telefonbygning på de to tomter, men planen ble liggende og ble ikke fremmet så lenge Rasmussen var telegrafdirektør (han døde i 1905).

Telegrafbygningen 1932. Det «gamle» hjørnet (Tollbugt. 23) er fortsatt intakt.Etter en brann i Kongens gate 21 den 8. juli 1908 ble byggesaken vakt til liv igjen, og den nye telegrafdirektør, Thomas Heftye, foreslo høsten 1908 penger avsatt til byggeformål. Men nei, Departementet foreslo for Stortinget at det skulle gis bevilgning til undersøkelse og bearbeiding av forskjellige alternativer for den fremtidige ordning av lokaler i hovedstaden for både Post-, Telegraf-, og Telefonvesen. Stortinget ga grønt lys, og i 1909 ble det nedsatt en komite til å utrede saken. Komiteen, som også telegrafdirektøren var med i, kom til det resultat at det måtte oppføres forskjellige bygninger for Postverket og Televerket i Kristiania, men Rasmussens plan om en Hovedbygning som Heftye hadde vakt til live, ble igjen stilt i bero.

Det ble først fart i byggeplanene igjen i 1913 da Telefonkomiteen av 1910 kom med sin innstilling om ny lokaltelefonsentral i Kristiania og fortsatt bygde på planen om et fellesbygg for telegraf, riks- og lokaltelefon i Kristiania. Den 2. juli 1914 oppnevnte Departementet en plankomite for oppføring av en ny Telegraf- og Telefonbygning med telegrafdirektøren som formann. Komiteen leverte sin innstilling 18. mai 1915. Høsten 1915 ble det utlyst arkitektkonkurranse og etter snaue 2 år, den 1. juni 1917 kunne regleringen legge fram proposisjon for Stortinget som godkjente de endelige planer 8. juni 1917. Heftye hadde da forbedret Rasmussens planer på grunn av den enorme trafikkøkning som den første verdenskrigen skapte. Han hadde allerede i 1913 sikret Televerket Kongens gate 19, og i 1917 kjøpte Televerket også Tollbugata 23 og hadde dermed sikret seg hele området Kongens gate, Prinsens gate, Nedre Slottsgate og Tollbugata, d.v.s. hele kvartalet Telekvartalet som det kalles nå.

Rivingen tok til i desember 1917 og i april 1922 ble det nye telehus delvis tatt i bruk idet administrasjonskontorene var klare, og i tur og orden flyttet Telegrafstyret, Telefonanlegget og Kristiania telegrafdistrikts administrasjonskontorer inn i det som av enkelte aviser, helst noe hånlig, ble kalt «Telegrafpaladset».

Publikumshallen 1924Den 2. juli 1923 kunne publikumshallen tas i bruk og ble snart Televerkets «storstue» med sine praktfulle frescomalerier av Alf Rolfsen. Den 5. januar 1924 kunne landets hovedtelegrafstasjon endelig flytte under eget tak og noe seinere på året, den 6. juli, var det nye interurbane sentralanlegg ferdig og en hypermoderne rikstelefon inntok 5te etasje i storbygget. Straks etter, den 27. juli, kunne den automatiske storsentralen, CII, åpne sine linjer for hovedstadens «citytrafikk».
Tidens Tegn innledet slik om bygget ved den første innflytning: «Den nye telefon og telegrafbygning er utvilsomt en av de vakreste bygninger i Kristiania. Den har ikke fått en fri beliggenhet til åpen plass så man uhindret ser dens fysiognomi, men står man under dens murer og lar blikket følge oppetter den diskrete grå arkitektur inntil den rustne skifer Øverst oppe, gir den en stillferdig tilfredsstillelse som karakteriserer den som helt vellykket. Arkitektene Arneberg og Poulsson har med den gitt byens monumentalbebyggelse et verdifullt pluss».

At bygningen som kostet drøye 13 millioner kroner, ble dyrere enn beregnet i «dyrtiden», er en sak for seg, men telegrafdirektøren kunne godt si med Olaf Bull at «Jeg sitter på stolen og bor så jeg kjenner det!”.

 

Fra Evert Bestorps biografi «Oslotelefonen 1880 – 1985»