Kongens gate 21 (del 3)

Bybrannen i Oslo 1624 var en storbrann som la størstedelen av Oslo i aske, og dermed praktisk talt utslettet middelalderbyen. Etter brannen bestemte kongen at byen av forsvarshensyn skulle gjenreises i nærheten på vestsiden av Bjørvika, nær Akershus slott og festning, som skulle inngå i et forsvarsanlegg med voller og bastioner rundt byen. Innenfor vollene realiserte kongen langt på vei en byplan etter renessansens idealer om geometrisk orden. Byen fikk navnet Christiania.
I eldre tid ble området betegnet som «Kvartalerne» for å skille det fra tilgrensende strøk med en mindre regelmessig byplan. Strøket skiller seg fremdeles tydelig ut både i terrenget og på kartet ved sine rette og jevnbrede gater som avgrenser rettvinklede kvartaler. Denne tydelige strukturen var opphavet både til det særnorske ordet kvartal og det senere navnet Kvadraturen.

Kongens gate (1-33, 2-24) er en gate i Kvadraturen og en del av det opprinnelige gatenettet i Christiania ved grunnleggelsen i 1624. Den fulgte mer eller mindre den gamle adkomstveien til Akershus festning nordfra, men ble rettet ut noe for å passe inn i gatenettet i Kvadraturen. Gata strekker seg fra Akershusstranda til Stortorvet. Den går parallelt med Kirkegata, og langs ruten krysser den Rådhusgata, Tollbugata, Prinsens gate og Karl Johans gate. Ved Stortorvet, rett nord for stedet hvor gata krysser Karl Johans gate (som opprinnelig het Østre gade) lå opprinnelig Store Voldport i byvollen. Kongens gate og Akersgata er nå de eneste gatene i Kvadraturen som har beholdt det opprinnelige gatenavnet fra byens anleggstid.

Kongens gate fikk sitt navn i 1624 av kong Christian IV av Danmark og Norge (også kalt Christian Kvart) som var konge av Danmark og Norge og hertug av Slesvig og Holsten fra 1588 til 1648. Han tilhørte huset Oldenburg og var sønn av kong Frederik II og Sophie av Mecklenburg. Christian var knapt 11 år da faren døde. Derfor utnevnte det danske riksrådet en formynderregjering som besto av fire riksrådsmedlemmer under ledelse av Niels Kaas. Formelt var Christian IV konge i 60 år, i realiteten bare 52 år.

Telegrafbygningen i Kongens gate 21

Beliggenhet:  Kongens gate 21, Oslo
Byggeår:        1924
Grunnareal:    2.140 m2

Omkring 1. verdenskrig hadde norsk økonomi en god periode, hvilket slo ut i stor byggevirksomhet, både privat og offentlig. I Kvadraturen gikk statlig og privat byggevirksomhet (særlig banker) hardt ut over fine, historisk viktige gårder fra det som nå ble erkjent som «Det gamle Christiania», og nå ble ikke bare enkelteiendommer fornyet, som i 1890-årene, men halve kvartaler og mer.

Telegrafbygningen med adresse Kongens gate 21, er et av de større monumentalbygningene i Kvadraturen i Oslo. Bygget stod ferdig i 1924 og var tegnet av Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson, to arkitekter som senere skulle jobbe på Rådhuset sammen.

For den nye generasjon arkitekter gjaldt det i tiden etter første verdenskrig ennå mer enn tidligere å skrelle bort alle overflødigheter. Kun den virkelige kjerne hadde verdi, man var på vei mot funksjonalismen, selv om dette begrepet ikke var oppfunnet ennå.  Fremdeles dominerte den nordiske nybarokken, men for Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson kunne dette kombineres. Ingen kunne vel leke med detaljer og farger og samtidig holde seg så stramt til det funksjonelle som våre to rådhusarkitekter. De hører utvilsomt sammen, selv om de aldri drev felles praksis. De ble nære venner i studietiden, fulgte hverandre gjennom livet, og tegnet også bygg sammen, i tiden før rådhuset. Et av dem var Oslos nye telegrafbygning.

Telegrafbygningen i Oslo samlet en rekke av Telegrafverkets folk under ett og samme tak da den endelig stod ferdig i 1924. Da bygget suksessivt ble tatt i bruk, flyttet nærmere ett tusen mennesker fra 19 avdelinger inn i Kongens gate 21, til det som var Norges tredje største bygning. «Kontorene kan flytte ind til vaaren. Men telefonen og telegrafen først senere,» stod det å lese i hovedstadpressen allerede høsten 1921. Det var et praktbygg og «vil bli staaende som et smukt monument over Telegrafdirektør Heftyes initiativ,» het det videre. Sammenlignet med senere tiders «minimalisme» kan bygget virke svært så påkostet, men ifølge datidens presse var dette et nøkternt bygg uten unødig luksus: «Innredningen vil bli ganske enkel og der vil bare bli sparsomt ornamentert ved vinduer og portaler med stenhuggerarbeider i grøn labrador. Den nye telegrafbygnings største skjønhetsvirkning ligger i dens masse og rolige flater.»

Innvendig er bygget så og si fritt for treverk. Dette skulle være et brannsikkert monumentalbygg, som skulle hegne om det som på den tiden var landets viktigste nervesenter. Det er brukt norsk marmor i alle trapper og på gulv i fellesarealene, og ornamenter er hugd i stein eller støpt i betong. Bygget huser Norges kanskje største lysekrone – en messinglysekrone i hele seks etasjer midt i trappeløpet.
Pressen var full av begeistring over bygningen, og i Morgenbladet kunne man lese blant annet følgende: «Den nye telefon- og telegrafbygning, som i næste uke delvis tas i bruk, er utvilsomt en av de vakreste bygninger i Kristiania. Den har ikke faat en fri beliggenhet til aapen plads, saa man uhindret ser dens fysiognomi, men staar man under dens mure og lar blikket følge opefter den diskrete graa arkitektur indtil den rustne skiffer øverst oppe, gir den en stilfærdig tilfredsstillelse, som karakteriserer den som helt vellykket. Arkitekterne Arneberg og Poulsson har med den git byens monumentalbebyggelse et værdifuldt plus.»

Det å samle alle Telegrafverkets forskjellige grener i en felles administrasjonsbygning var ingen ny idé. Tomt var blitt innkjøpt allerede i 1899 (Kongens gate 21), men komiteen som arbeidet med planene innså etter hvert at den rett og slett var for liten, og Kongens gate 19 ble innkjøpt i tillegg. I 1916 vant Arneberg og Poulsson arkitektkonkurransen, men det tok sin tid før bygningen sto ferdig. Ikke før i 1922-23 begynte de ulike driftsgrener å flytte inn. Telegraf og telefon var jo noe relativt nytt, og tidlig på 1920-tallet hadde Norge ca. 4.000 telegraf- og rikstelefonstasjoner, i tillegg til noen radiostasjoner.  Det var registrert 113.500 telefonabonnenter, i tillegg kom ca 77.000 firmaabonnenter, og det ble sendt 2.200.000 taksterte telegrammer innenlands.

Allerede i august 1854 averterte Telegrafverket etter «4 yngre Mænd til Oplærelse i Telegrafi». For å komme i betraktning krevdes det «grundig Kundskab i Fysik, Chemi, Mekanik, samt Øvelse i Regnskabsførsel og Kjendskap til det franske, tydske og engelske Sprog.»

Nå ble endelig telegrafbygningen sentrum for hele landets telefon- telegraf- og radiovirksomhet, og nesten tusen mennesker hadde sin arbeidsplass i Kongens gate. Bygningen ble hovedsete for Telegrafverket i Oslo, i tillegg hadde også Telegrafstyret og Oslo telegraf- og rikstelefon tilhold her. Dessuten var det også installert to telefonautomatsentraler for sentrum av byen, «Centrum I» og «Centrum II» av typen 7A fra Western Electronic (som senere fikk navnet Standard Telefon og Kabelfabrikk). Hvordan det var å jobbe her kan vi få et inntrykk av gjennom en større reportasje i Aftenposten et par år etter at bygget var tatt i bruk:
«Anlæggets tekniske detaljer er for specielle til at gjennomgaaes her, men for at man skal faa et indtryk av, hvorledes det hele funktionerer, skal vi f. eks. anta at en abonnent i Kristiania ønsker forbindelse med Trondhjem. Han vælger da paa sit eget automatapparat 01 paa nummerskiven og settes derved over den specielle gruppevælger i forbindelse med en ledig bestillings-telefonistinne. Hun noterer bestillingen og er ved et specielt tidssignalarrangement istand til abonnenten at opgi omtrentelig ventetid. Naar hun har skrevet bestillingssedlen, lægges den paa et transportbaand, som løper langs det to-sidige bord. Baandet bringer sedlen frem til fordelingstationen for flatrørposten. Fra denne utgaar et rørnet til hvert eneste langlinjebord i salen. Rørene er flate messingrør, hvorigjennom luften presses. Trykluften faaes fra et kompresseranlæg i kjelderen. Sedlen, som skal sendes, gives en liten bret, puttes ind i røret – og vips er den fremme ved det riktige bord. Her arrangerer en anden telefonistinde opsætningen av langlinjeforbindelsen. Naar forbindelsen er istand, varsler hun over en speciel linje en anden telefonistinde i en av bycentralene som vælger abonnentens nummer og sætter ham i forbindelse med langlinjen over et specielt sæt samtalelinjer.»

Til den vakre ekspedisjonshallen, utsmykket med et fargerikt freskomaleri av Alf Rolfsen, kom byens borgere for å sende telegrammer, ringe og ordne betaling av radiolisens. Rolfsens freskomaleri i ekspedisjonshallen fikk også strålende omtale i Kristianiapressen ved åpningen av bygget:
«I den nye «Publikumshall» finner man maleren Alf Rolfsens utmerkede fresco-dekorasjoner paa den store fondvegg, midt imot hovedinngangen. Det er tre felter, et bredt midtfelt og to lidt mindre sidefelter: Paa en kraftig og dristig maate har Rolfsen gitt en fremstilling av Norge: i midten fjellet, fossen og fabrikken, i vest havet, og i øst skogene. Fresco-dekorasjonens farver fortoner seg utmerket sammen med hallens blaa-graa granitpaneling.»

Arneberg og Poulssons bygg fylte trekvart kvartal, og sammen med Nils Holters tilbygg fra 1966, lukket det siste hjørnet seg.

Telegrafbygningen er rett og slett gedigen, med fasader i sort labradorstein, trappeløp i marmor, små-rutete vinduer og sagainspirerte fasadedetaljer. Det er ikke vanskelig å se at her er det Magnus Poulsson som har lekt seg. Innganger og karnapper er markert oppover i fasaden med fabeldyr, ridderhoder, ornamentering og noe som ligner gamle middelalderkonger. Det er fascinerende hvordan den harde steinen er modellert og hugget slik at den nesten framstår myk og organisk. Hovedinngangen er flankert av byvåpen fra stiftsstedene Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Hamar og Oslo, i tillegg til vår norske riksløve. Disse byene var viktige telegrafknutepunkter. I motsetning til Hovedpostkontorets buer, tårn og borgpreg er Telegrafbygningen mye mer plastisk, også dette typisk, særlig for Magnus Poulsson.

At huset hadde kostet den nesten uhyrlige sum av 13 millioner å oppføre, var helt i orden. Ifølge Aftenposten var millionene «vel anvendt». Et trist paradoks var at mannen som kanskje arbeidet hardest for å få bygningen reist, telegrafdirektør Thomas Heftye, ikke fikk se den ferdig. Han omkom i en tragisk togulykke på Dovrebanen i 1921 og fikk aldri flytte inn i sitt nye, flotte direktørkontor.

I dag har Telenor flyttet videre, og har sin hovedadministrasjon på Fornebu, men det vakre telegraf/telefon-skiltet henger nyrestaurert utenfor den tidligere inngangen til ekspedisjonen, der man til langt ut på 1990-tallet kunne bla i telefonkataloger fra hele landet og få informasjon om telefonnummer og adresser hvor det skulle være.

Det var andre tider – tiden før internett.

I 1976 ble Telegrafbygningen i Kongens gate oppført på Byantikvarens gule liste som verneverdig. Den inngår også som en del av Telenors verneplan fra 1998.

Kilder:

• Wikipedia
• Byantikvaren i Oslo
• telemuseet.no
• Norsk Telemuseum 1998:
  «Historiske linjer – Verneplan for Telenors bygninger og installasjoner»
• Tove Solbakken: «Det nye Oslo i Kvadraturen»
• www.oslobilder.no